Harald Asmyhr (født i Lardal 1864, død i Lillestrøm 6. mai 1924) var Lillestrøms første politimann. Han tok eksamen ved underoffiserskolen i 1888, og ble ansatt som politibetjent i Kristiania i 1890. I 1893 ble han ansatt i tidligere Skedsmo kommune med tjenestested Lillestrøm, og tjenestegjorde her fram til 1923. Han var alene som politibetjent til 1921. Ved siden av å være politibetjent var han gymnastikkinstruktør ved Lillestrøm middelskole i 30 år. Les mer …
 Foto: Romerike historielags årbok, 1961. (født 18. januar 1883 på småbruket Tveiterhagen i Rælingen, død samme sted 2. september 1960) var tømmerhogger, tømmerfløter, symaskinagent, aviseier og redaktør. Dessuten var han en anerkjent jeger og fisker, og han tok initiativet til opprettelsen av flere lag og foreninger i bygda. Tveterhagen var hele livet opptatt av den lokale historia. Han samlet bruksgjenstander fra inne- og utearbeid på et småbruk og fangstredskaper fra jakt og fiske. Omkring 100 av gjenstandene ble gitt til Rælingen bygdetun. Les mer …
 Panorama fra Braate mot Strømmen og Rælingsåsen rundt 1910. Foto: Akershusmuseets samlinger er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet vokste fram gjennom en blomstrende sagbruksæra ved Sagelva i tiden fra 1520 til 1860. Dampmaskinen overtok da som drivkraft i sagbrukene, som dermed ikke lenger måtte ligge ved et vassdrag med fossekraft. Etter sagperioden tok det ikke lang tid før det kom ny industri ved elva. Jernbanen var et konkurransefortrinn, og i tillegg var det en stor fordel med sidesporet som brukseierne hadde fått på plass allerede i 1853. I 1873 ble Strømmens Værksted etablert, og i 1884 kom Strømmen Trævarefabrik.
Det var Wincentz Thurmann Ihlen som grunnla Strømmens Værksted med jernbanevogner som hovedprodukt. Etter flere eierskifter skulle det vise seg å bli canadiske Bombardier Transportation som ble siste leverandør av tjenester for skinnegående materiell på Strømmen, etter 138 års sammenhengende jernbanevognproduksjon på stedet. 31.12.2011 nedla firmaet all virksomhet i de ærverdige lokalene. I 1902 startet Strømmens Værksted et stålstøperi på østsiden av Sagelva, dette ble senere utskilt i et eget selskap under navnet Strømmen Staal. Her ble det produsert skipsstevner og propeller inntil utviklingen krevde så store enheter at transporten til Oslo havn ble umulig. I 1978 ble støperiet nedlagt og eiendommen kjøpt av Olav Thon, som i 1985 åpnet Strømmen Storsenter i de samme lokalene. Dette var et av landets første store kjøpesentra. Les mer …
 Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her. Foto: Akershusbasen. markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell. Les mer …
 Andre generasjon bru for Hovedbanen over Sagelva 1865. Merk saghusene mellom brusøylene. Dette er ett av få kjente foto som viser noe av den eldre sagbebyggelsen. Foto 1870 fra Jernbanemuseet. Sagelvas oppgangssager hører med til Norges tidligste industrihistorie, og den startet lenge før det egentlige industrielle gjennombruddet kom. Møllene var også viktige, men de var langt færre, og hadde dessuten en mer lokal rolle.
Det vi vet om sagene i eldre tid, stammer gjerne fra takster, manntallslister og folketellingen i 1801. Disse opptegnelsene gir med ujevne intervaller summariske oversikter over eierforholdene, men gir lite opplysninger om hver enkelt sag. En sammenstilling av slike opptegnelser er tatt inn i Sagene skiftet eiere.
Sagelva lå naturlig til rette for utnyttelse fordi fallet var konsentrert over en kort strekning fra Strømmen til Nitelva, byggegrunnen var god og vannføringen var tilstrekkelig stor over lengre perioder vår og høst. Det var dessuten en stor fordel med nærhet til hovedstaden og havnen. Les mer …
 Otto Ottesen. Bildet er sannsynligvis tatt mens han var i Skjåk (1863-1877). Fotograf ukjent. (født på Fet prestegård 22. juli 1830, død 1916) var teolog og lokalpolitiker. Han var blant annet sokneprest i Skjåk, Nittedal og Skedsmo.
Foreldrene var prost Otto Christian Ottesen og hustru Diderikke født Aall. Han ble gift med
Anne Cathrine Magelssen (1832-1924), datter av Vestre Toten-presten Wilhelm Christian Magelssen (1804-1876). Otto og Anne Cathrine Ottesen fikk 11 barn, hvorav 9 vokste opp, en av dem var legen Hjalmar Ottesen (1869-1932). Ottesen tok examen artium i 1849 og teologisk embetseksamen i 1855 med praktikum i 1856. Samme år ble han residerende kapellan hos sin far i Østre Toten. Han ble hjelpeprest i Lom i 1862 og sokneprest i det nyopprettede Skjåk prestegjeld i 1863. Han ble også Skjåks første ordfører da kommunen ble opprettet i 1866, og satt i vervet til 1875. I Skjåk var han samtidig svært aktiv på andre samfunnsområder. Blant annet var han styreleder i Skjåk Almenning, overformynder og forlikskommissær, i tillegg til de vanlige verv for soknepresten som formann i fattigstyre og skolestyre. Det kan fremdeles hete om spesielt aktive og ivrige personer i Skjåk at «døm sløyngje seg som Ottesen på be'dagje». Ottesen var i kallet til 1877. Fra 1875 til 1877 var han prost i Nord-Gudbrandsdalen. Les mer …
 Farseggen er en av de eldste ferdselsveier i Skedsmo. Ferdselen på veiene i Skedsmo i tidligere tider var langt mer variert enn dagens ensidige biltrafikk. Hver dag farer biler i tusentall gjennom romeriksbygda. Det vi kanskje ikke tenker på, er at gjennom Skedsmo har det vært ferdsel i uminnelige tider. Beliggenheten i forhold til Oslofjorden og mulighet for havn er slik at ferdsel fra sjøveien og inn til de produktive områdene nord på Østlandet har gått gjennom dette området.
Hestekjøretøyer i forskjellige varianter var nok i flertall, og i travle tider kunne det gå over hundre vogn-/sledelass og skysstransporter i døgnet gjennom bygda. Men mer «eksotiske» innslag som store fedrifter, hestehandlere, kremmere, personer som tilbød forskjellige tjenester eller søkte arbeid, omstreifere og lirekassemenn var slett ikke uvanlig. Ja, gjennom århundrer har fant og fut, konger og riksforsamlingsmenn ferdes på veiene gjennom Skedsmo. Les mer …
 Panikkdagen 10. april 1940 på Lillestrøm - flere av de som delte sine minner om krigen snakker nettopp om frykten for bombing. Foto: Ukjent/Akershusbasen I forbindelse med 65-årsmarkeringen av utbruddet av andre verdenskrig fikk medlemmene i Lillestrøm historielag i 2004 et spørreskjema på ni punkter om ulike forhold under krigen. 29 av medlemmene svarte på spørsmålene. Prosjektet fikk tittelen Lillestrøm i krigsårene 1940-1945. En samling minner, og det var organisert av Lisbeth Myrheim og Wenche Johnsrud Våge. Beate Skråmm Bakker tekstbehandlet svarene.
Følgende emner ble besvart: Krigsutbruddet, om familien, mat, klær, skole, fritid, tyskerne, transport/kommunikasjon og andre minner.Astrid Bakkefjord (f. 1932):
Vi evakuerte til Gjerdrum på et nedlagt lite gårdsbruk. Der var det trist for meg med bare voksne mennesker, med mor som var syk, som bare lå i sengen og en bestemor og en tante. Resten av farnilien var hjemme på Strømmen for å være i arbeid. En gang i uken kom min eidste bror til oss, da ble det en tur i butikken. Det var langt å gå. Det var en stor opplevelse. Les mer …
 Første utgave av Akershus Social-Demokrat 26. juni 1913. Foto: Fra Røed 1963 Akershus Social-Demokrat kom med sitt første nummer 26. juni 1913. Undertittelen var Organ for Arbeiderpartiet på Romerike. De lokale arbeiderpartiene og flere fagforeninger på Nedre og Mellom Romerike gikk sammen om å gi ut en egen avis for arbeiderbevegelsen i distriktet. Etter press fra Lillestrøm Arbeiderparti ble det bestemt at avisa skulle ha Lillestrøm som utgiversted.
For å skaffe midler til å drive avisa dannet fagforeningene og partiene et aksjeselskap, og med grunnlag i en aksjekapital på kr 4000 begynte den å komme ut tre ganger i uka. Dette var den første partiavisa for Arbeiderpartiet på Romerike, og den hadde et opplag på 5000 eksemplarer. Asbjørn Dørumsgard ble avisas første redaktør. I 1917 overtok Akershus Arbeiderparti eierskapet, og i 1922 skiftet den navn til Akershus Arbeiderblad, som en følge av et vedtak i Komintern om at "kommunistiske partier ikke kunne ha organ som minnet om deres sosialdemokratiske fortid". Les mer …
 Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble kalt både Hønensaga, Lillestrømbruket og Dampsaga Foto: MiA (Museene i Akershus) ble bygd i 1869 med midler fra et aksjeselskap på åtte personer. I begynnelsen ble sagbruket kalt Hønensaga etter en av aksjeeierne og initiativtakerne, overbanemester og ingeniør Johan Chr. Hønen, men bruket ble vanligvis kalt Dampsaga eller Lillestrømbruket. Hønen sørget for at bruket ble anlagt på den statseide tomta like ved Lillestrøm stasjon. Tomta var ideell for sagbruksvirksomhet, for der lå det allerede et sidespor til jernbanen, og det flate terrenget passet ypperlig til fabrikklokaler og lagerplass for trelast. Dessuten lå sagtomta ved elvebredden, og det kunne bygges kjerrat ned til tømmeret som enten ble fløtt på Nitelva eller slept hit med dampslepebåt fra Fetsund lenser. Sagbruket holdt det gående til 1965, da det ble ødelagt i en brann. Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer …
 Utsnitt av Norges Hovedjernbanes planleggings- og eiendomskart fra 1850. Hovedbanen i sort strek, Strømmen Sidebane i rød strek anlegges i 1852. Strømmen stasjon anlegges ved Næbben i 1853, Strømmens Værksted anlegges i 1873 ved Gautstua, som her er merket "Meyer's".  Strømmens Værksted på jubileumsutstillingen 1914. Malt av Jens Wang. Tilhører Norsk Teknisk Museum.  Perspektivtegning av verkstedet 1926, stålstøperiet i forgrunnen, Strømmen stasjon i bakgrunnen. ble grunnlagt av Wincentz Thurmann Ihlen i 1873 ved Sagelva i Lillestrøm kommune der Gautstua sag sto tidligere. Bedriften ble grunnlagt med bakgrunn i Strømmens industrielle røtter langt tilbake i tid. Disse kan i stor grad føres tilbake til sagbruksvirksomheten langs Sagelva som kom i gang i begynnelsen av 1500-tallet. Med dampsagas inntog i 1859 overtok Lillestrøm etter hvert hegemoniet i trelastindustrien, og med unntak av Skjærvasaga og Flaen Sag ble sagbrukene langs Sagelva nedlagt rundt 1860. Dermed lå veien åpen for en ny storindustri i Strømmen. Dessuten hadde Hovedbanen til Strømmen blitt åpnet i 1853, og sidesporet langs Sagelva la forholdene vel til rette for transport ut til markedene. En gryende industri i Norge skapte et økt behov for verksteder som produserte og reparerte maskiner.
 Minnesmerke over Nils Claus Ihlen i Stasjonsparken på Strømmen. Foto Steinar Bunæs 2009. En bedrift med stor bredde
Strømmens Værksted var i ordets rette betydning en hjørnestensbedrift - både nasjonalt og lokalt på Romerike. Bedriften førte en stø kurs gjennom mange brottsjøer gjennom nesten 150 år, spesielt må det fremheves at man evnet å opprettholde tilnærmet full arbeidsstyrke gjennom andre verdenskrig.
Ut fra bedriftens mange og varierte arbeidsfelter er hovedartikkelen supplert med følgende tilhørende artikler:
Les mer …
| 
