 Bråten på Grua var Borchgrevinks sommersted. Fotografiet er fra cirka 1940. I dag finner du Hadeland Bergverksmuseum her. (født 5. november 1865 på Hamar, død 1939 i Oslo) var bergverksdirektør på Grua på Hadeland. Faren var Hamars første ordfører, Henrik Christian Borchgrevink (1822–1893), og moren het Christine Gjestvang. Moren var lensmannsdatter, og Henrik Kristian var yngst i søskenflokken på sju. Hele søskenflokken fikk gode utdannelser og hadde høyt respekterte jobber. Henrik Kristian tok artium ved Hamar skole i 1884, og deretter gjennomførte han Krigsskolens nedre avdeling og ble vernepliktig offiser og senere major. Det var likevel ikke en militær karriere Henrik Kristian skulle få, og kanskje lå bergverksdriften latent til hos den senere bergverksdirektøren. En av hans forfedre, Leonard Christian Borchgrevink (1698-1772) hadde i sin tid vært direktør ved Røros Kobberverk. Henrik Kristian tok Bergeksamen (Cand. Min.) i 1890, og arbeidet som bergingeniør ved Vigsnes verk på Karmøy fra 1890-92. Vigsnes var et kobberverk, og kobberet i Frihetsstatuen i New York skal etter sigende komme herfra. Les mer …
 Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer …
 Metodistkirken i Lillestrøm. Foto: Borgen 1999. er en frikirke, og den ble offisielt stiftet 3. september 1899. Før den tid var metodistene i Lillestrøm med i den flerkirkelige foreningen Den Frie Broderkredsens Forening. Gruppa av metodister vokste, den gikk ut av Broderkredsen og var fra 1895 en menighet under 1. Metodistmenighet i Oslo. I 1899 fikk den sin egen kirke, og siden den tid har menigheten drevet en mangesidig virksomhet her. De siste åra har medlemstallet gått ned som følge av naturlig avgang og ved at nye ikke melder seg inn. Det samme har skjedd nasjonalt.Folketellingen fra 1900 viser at det bodde 28 metodister i Lillestrøm. Av disse var det 17 voksne og 11 barn. Tellingen forteller også at de første metodistene i Lillestrøm var innflyttere som i andre byer og tettbygde strøk. 13 kom fra sagbruksmiljøer i Vestfold, fem fra Eidsvoll, seks fra Elverum, to fra Drammen og to fra Bærum. Les mer …
 Lillestrøm Ynglingeforening utenfor Lillestrøm Bedehus i 1890. Foto: Akershusbasen. Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet 29. september 1865. Det var stasjonsmesteren ved Strømmen stasjon, Ole Jensen, som stiftet foreningen, og den omfattet hele Skedsmo sogn der også Lørenskog inngikk. Med et avbrudd i 1886 var Jensen formann i foreningen de første 30 årene. I 1886 var sagbruksarbeider og stortingsvaramann for Høyre, August Thoresen, formann. Han preget foreningen med sin sterke religiøsitet og sitt totalavhold. Fra Ole Jensens formannstid i foreningen vet en lite fordi møteprotokollen er kommet bort. Men fra noen muntlige og andre skriftlige kilder har en greid å skaffe opplysninger fra disse 30 årene.
Medlemstallet vokste raskt, og de fleste medlemmene var fra Strømmen og Lillestrøm. Det var mest arbeidere som sluttet seg til foreningen.
Foreningen var godt organisert, og den hadde sterke organisasjoner i ryggen. Den sluttet seg til Det Norske Misjonsselskap. Lutherstiftelsen sendte hvert år predikanter som holdt oppbyggelsesmøter i Lillestrøm og Strømmen. Dessuten reiste pastor Johan Cordt Harmens Storjohann i Kristiania Indremisjonsforening hver søndag i flere år til Strømmen og Lillestrøm, og en vekkelse oppstod. Teologisk hadde foreningen stor autoritet fordi bekjennelsen var svært lik statskirkens lære. Derfor ble den ikke motarbeidet av embetsmenn og andre øvrighetspersoner. Les mer …
 Trebebyggelse og trange smug er typisk for tettstedet Son ved Oslofjorden nord for Moss. er et tettsted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Follo. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/ 1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son. Les mer … | 
