1945

Begivenheter i 1945
Dødsfall - Fødsler
Etableringer - Opphør
Fotografi fra 1945

Artikler NSBs administrasjonskontor ved Jernbanetorget i Oslo ligger i ruiner etter operasjon Betongblanding. Foto: Ukjent (ca. 1945) Operasjon Betongblanding (av SOE kalt Operation Concrete Mixer) var en omfattende sabotasjeaksjon mot jernbanen på Østlandet. Den ble gjennomført 15. mars 1945, og var Milorgs største koordinerte aksjon. I 1945 ble et betydelig antall tyske soldater og store mengder krigsmateriell fraktet ut av Norge for å settes inn mot de framrykkende allierte styrkene på kontinentet. Milorg mente, i samforståelse med SOE og Forsvarets Overkommando, at det var viktig å forpurre transportene, slik at flest mulig tyske soldater ble bundet opp i Norge. Dette resulterte i flere aksjoner, som sammen er kjent som transportslaget. Å ødelegge jernbanelinjene som gikk ut av Norge ble ansett for å være en måte å forsinke transporten på. Mer enn tusen Milorgjegere deltok i aksjonen, som skulle gjennomføres kl 20 eller så kort tid etter dette som mulig den 15. mars.   Les mer … Denne scenen i Moelv må ha utspilt seg mange steder i landet. Den 8. mai kom fellesavisa Oslo-Pressen, og man kunne sitte under et norsk flagg og lese nyheter som ikke var sensurert av nazistene. Foto: Håkon Prestkværn (1945) Fellesaviser var aviser som ble gitt ut i den første tida etter frigjøringa den 8. mai 1945. De ble utgitt gjennom samarbeid mellom forskjellige aviser rundt om i landet, etter ordre fra Hjemmefronten. Hovedgrunnen til at dette ble gjort var at man ønska at de avisene som hadde blitt stengt av okkupasjonsregimet ikke skulle ble akterutseilt av de som hadde tilpassa seg sensurkrav og dermed hadde fortsatt utgivelsen gjennom krigen. Avgjørelsen om dette var tatt en tid før frigjøringa, og de som ble redaktører i avisene var utvalgt av Hjemmefronten og orientert på forhånd. Dermed kunne de første avisene komme ut allerede på formiddagen 8. mai. Den første som ga seg var Oslo-Pressen, som ga ut niende og siste nummer allerede 12. mai ettersom hovedstadsavisene ble utgitt som normalt fra 14. mai. Andre steder ble avisene utgitt lenger, som i Harstad hvor Fellesavisen kom ut med siste nummer den 30. juni.   Les mer … Vallø i april/mai 1945 etter bombeangrepet. På kvelden den 25. april 1945 tok 107 Lancaster og 12 Mosquito bombefly fra Bomber Commands femte gruppe av fra sin base ved Lincolnshire i England. Målet for deres bomber var den dagen oljeraffineriet på Vallø. Den lille halvøya Vallø, som den gangen tilhørte Sem kommune, ligger kun noen få kilometer fra Tønsberg og har en lang industrihistorie som strekker seg helt tilbake til 1700-tallet. I 1899 ble A/S Petroleums- & Maskinoljeraffineri etablert som Norges første raffineri på Vallø og var ved invasjonen i 1940 et moderne og unikt anlegg i skandinavisk sammenheng. Den tyske okkupasjonsmakten så raskt verdien av dette anlegget og bygde ut en rekke forsvarsstillinger, bunkre og minefelt for å beskytte området mot angrep og sabotasje. Så sent i krigen som vinteren 1944/1945, så var tyskernes tilgang på råolje svært begrenset, men Vallø mottok allikevel, i aller største hemmelighet, flere mindre leveranser av olje i denne perioden. Ifølge etteretningsrapporter mottok Vallø 18000 tonn råolje mellom juni 1944 og april 1945, og at tankene var mer eller mindre tomme april 1945.   Les mer … Overgivelsen av Akershus festning til Milorg den 11. mai 1945 Foto: Johannes Stage Frigjøringen i mai 1945 markerte slutten på andre verdenskrig i Norge, og på fem års tysk okkupasjon. Tyskland kapitulerte betingelsesløst på kvelden den 7. mai. Den 8. mai regnes som frigjøringsdagen i Norge, mens kapitulasjonen egentlig trådte i kraft først ved midnatt mellom 8. og 9. mai. Maidagene 1945 ble preget av gledesrus, men også av frykt for om de 365 000 tyske soldatene i Norge og deres norske allierte i Nasjonal Samling og frontkjempermiljøet ville respektere kapitulasjonen og av behovet for gjenoppbygging og rettsoppgjør.   Les mer …

Dødsfall Erik Strand. Foto: Stortingsarkivet Erik Strand (fødd 12. oktober 1877 i Nord-Aurdal, død 7. juni 1945) var ein lensmann og politikar frå Nord-Aurdal i Valdres. Han var ordførar i Nord-Aurdal 1920-1926 og sat på Stortinget for Bondepartiet 1931-1933. Som lensmann i Nord-Aurdal vart han utnemnt i statsråd til å leie administrasjonsstyret i Torpa kommune, då ho gjekk konkurs i 1929. Fordi han ikkje ville gå inn i NS, vart han i 1941 avsett som lensmann.   Les mer … Hans Kristian Seip. Hans Kristian Seip (fødd 6. november 1881 i Røyken, død 14. mars 1945 i Lærdal) var vegingeniør, fylkesmann i Sogn og Fjordane og stortingsrepresentant. Hans Seip var son av sokneprest Jens Lauritz Seip (1852-1913) og Marie Frederikke Aubert (1853-1931). Han var fødd i Røyken i Buskerud, men voks opp i Åseral i Agder. Ein yngre bror var språkforskaren og universitetsrektoren Didrik Arup Seip medan systera Kathrine vart gift med biskop Eivind Berggrav. Seip tok eksamen ved Kristiania tekniske skole i 1900 og studerte ved Zürich Polytechnikum 1902-03. Han arbeidde i Statens vegvesen i Hedmark 1900-02, Møre 1903-09 og Hordaland 1909-15. Han var avdelingsingeniør ved vegvesenet i Bergen frå 1915 og var vegsjef i Bergen 1921-29.   Les mer … Anton Fjelstad. Foto: Ukjent Anton Fjelstad (født 3. februar 1855 i Ringsaker, død 1945) var gardbruker i Ringsaker på Hedmarken. Han overtok slektsgarden Øvre Fjelstad på Ring i 1877 sammen med kona Julie, f. Hundskjold (1854-1943). Fjelstad var både meget velstående og teknisk begavet, og han var en viktig aktør i flere av de bondeinitierte industrivirksomhetene i Ringsaker i annen halvdel av 1800-tallet. Han var blant stifterne av Ringsaker telefonforening. Han var også en av initiativtakerne til Ringsaker-allmenningens torvstrøfabrikk og til en potetmelfabrikk, som ble opprettet som en del av Strand Brænderis virksomhet. Fjelstad satt i styret i Strand Brænderi mellom 1884 og 1912. Fra 1894 var han formann. Ifølge Nationen opprettet Anton Fjelstad også det første setermeieriet i landet, på Hynna. Sammen med en rekke allmenninger og fløtningsinteresser var Fjelstad videre den drivende kraft bak byggingen av en fellesdemning i Åsta-elva, et tiltak som gjorde elva fløtbar. Han var også en de finansielle støttespillerne til gründeren, oppfinneren og industripioneren Theodor Krogvig.   Les mer … Augustin Paus under utbygginga av Rånåsfoss kraftverk. Augustin Thoresen Paus (født 22. juli 1881 i Christiania, død 20. september 1945) var diplomingeniør og en sentral person i vannkraftutbyggingen på Østlandet. Han var den første administrerende direktør for Akershus elektrisitetsverk/Rånåsfoss kraftstasjon (nå Akershus Energi) fra 1922 til 1945. Han var således sentral i utviklinga av Rånåsfoss i Blaker som industristed. Augustin Paus var sønn av skolemannen Bernhard Cathrinus Pauss og andre ektefelle Anna Henriette Wegner, og hørte til «Drammens-grenen» av slekta Paus, etterslekta til kannik Hans Olufsen Paus (1500–1570). Faren eide Nissens Pikeskole, og familien bodde i flere år i toppetasjen i nåværende Bokhandelens hus i Øvre Vollgate 15. Farfaren var skipsreder i Drammen Nicolai Nissen Pauss, og morfaren var godseier og verkseier Benjamin Wegner, Frogner hovedgård. Mormorens familie eide Berenberg Bank. Han var oppkalt med for- og mellomnavnet etter farens første ektefelle Augusta Pauss f. Thoresen (datter av trelasthandler i Christiania Hans Thoresen). Som 15-åring stakk han til sjøs uten foreldrenes tillatelse og ble borte i to år, før han kom hjem og tok artium som 17-åring i 1898. Han studerte ved Krigsskolen og ble utdannet offiser i 1901 (sekondløytnant fra 1901, premierløytnant fra 1914), før han så mulighetene i vannkraftutbygging og dro til Dresden, der han ble utdannet diplomingeniør (bygningsingeniør) ved den tekniske høgskolen i 1906. Han bodde fra 1906 til slutten av 1907 i London.   Les mer … Oluf Kolsrud. Foto: Teologisk fakultet, UiO (Nils) Oluf Kolsrud (fødd 7. juli 1885 i Østre Toten, død 17. juni 1945 i Oslo) var teolog, kyrkjehistorikar, kjeldeskriftutgjevar og lokalhistorikar. Han var professor i kyrkjehistorie ved Universitetet i Oslo. Truleg er han best kjend for si sentrale rolle innan kjeldeskriftutgjevinga i fyrste halvparten av 1900-talet, mellom anna som hovuddrivkraft bak skipinga av Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt, som han også var fyrste styraren for. Kolsrud gjorde også ein betydeleg innsats for lokalhistoria særleg i Hedmark og Oppland, både som granskar, forfattar og organisator. Oluf Kolsruds gate på Hamar er oppattkalla etter han.   Les mer … Ole Aass Foto: Østre Toten kommunearkiv Ole Aass (født 3. desember 1884 i Østre Toten, død samme sted 18. desember 1945) var gardbruker på Midt-Sukkestad og lokalpolitiker i Østre Toten. Aass, som representerte Bondepartiet, var ordfører fra 1929 til 1931. Han var en av de større bøndene fra det sentrale Østre Toten, nær stasjonsbyen Lena, som dominerte i styre og stell tidlig på 1900-tallet. Aass var den eldste sønnen til gardbruker Julius Aass (1853-1935) og Karen Otilie, f. Sukkestad (1857-1939). Han tok middelskoleeksamen i 1900 og eksamen ved Storhove landbruksskole i 1906.   Les mer … Minnestein over Hans Enstad på Vågå kyrkjegard Foto: Arnfinn Kjelland (2012). Hans Enstad (fødd 23. september 1903 på Nistugu Enstad på Lesjaskogen var byggmeister og sjef for Vågå område i Milorg D23 avsnitt 233 fram til han fall i kamp med tyskarar og medlemer av Rinnanbanden 14. mars 1945 på Preststulen i Vågå. Han var son av Ole Hansson Endstad (f. 1875) og Marit Jakobsdotter Enstad (f. 1872). Hans Enstad var gift med Sigrid Øvstedal frå Vågå (1897-1985). Dreiv Brustugu og Enstad snekkerverkstad på Vågåmo.   Les mer … Gravminnet åt familien Espelien/Klevgaard på Bruflat kyrkjegard. Foto: Dag Gurihus (ca. 2006) Gudbrand Klevgaard (fødd 17. mars 1866 i Etnedal, død 7. juli 1945) var lærar ved Bruflat skule i Etnedal i 34 år. Han var òg klokkar, lokalpolitikar, lokalhistorikar, folkeminnesamlar med meir. Han vart tildelt Kongens fortenstmedalje i sølv.   Les mer … Ivar Sæter. Foto: ukjent. Ivar Sæter (født i Tolga 20. november 1864, død samme sted 3. juli 1945) var forfatter, lærer, bonde, politisk aktivist, pressemann og lokalhistoriker. Før og under andre verdenskrig ble han gjerne omtalt som «åndshøvding» og «dikterhøvding», mens Arvid G. Hansen i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund benevner ham som «skattet foredragsholder» og «litterat» innen den sosialistiske ungdomsbevegelsen rundt forrige århundreskifte. I ettertid er han kanskje mest kjent som nestleder i Bygdefolkets krisehjelp tidlig i 1930-åra og som markant NS-talsmann i Tolga 1940-1945. Ivar Sæter er blitt framholdt som en karakteristisk eksponent for bondefascismen i fjell- og dalbygdene i Norge.   Les mer … Johan L. Fløan Johan Larsen Fløan d.e. (født 6. januar 1859 på Skatval, død 21. juni 1945) var gårdbruker og lokalpolitiker (B). Johan L. Fløan drev hjemgården Fløan østre på Fløan til å bli et av Stjørdalens største mønsterbruk, og var også en betydelig skikkelse i lokalsamfunnet. Han var medlem av Nedre Stjørdal og Skatval herredsstyrer i tilsammen 44 år, og var i like mange år tillitsmann i sparebankene på de nevnte steder. Han var formann i skogutvalget, kretssykekassen og almenningsstyret, samt fiskerioppsynsmann, hypotektakstmann, og skjønnsmann ved remonteringen av Hærens kavaleri på Levanger   Les mer … Under et av Heinrich Himmlers besøk i Norge. Fra venstre i første rad: Quisling, Himmler, Terboven og Falkenhorst Foto: Möbius Josef Antonius Heinrich Terboven (født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, død 8. mai 1945 i Asker) var Reichskommissar, det vil si øverste sivile embetsmann i den tyske okkupasjonsmakten, i Norge fra 1940 til 1945.Terboven vokste opp i en katolsk familie. Faren var bonde. Han meldte seg som syttenåring frivillig til tjeneste i første verdenskrig. Han ble løytnant, og mottok Jernkorset i begge klasser. Etter krigen begynte han å studere retts- og statsvitenskap. Av økonomiske årsaker måtte han avbryte studiene, og begynte å jobbe i bank. Den økonomiske krisen i 1920-årene rammet arbeidsplassen hans, og han mistet jobben. I 1923 meldte han seg inn i nazistpartiet, NSDAP, og han deltok samme år i det mislykkede ølkjellerkuppet i München. To år senere begynte han sin partikarriere.   Les mer … Marthinsen (tredje fra venstre) sammen med andre ledende NS-medlemmer foran Slottet i 1944. Foto: Ukjent Karl Alfred Nicolai Marthinsen (født 25. oktober 1896, død 8. februar 1945) var sjef for Statspolitiet under den tyske okkupasjonen 1940–1945. Statspolitiet var en politisk styrke med ansvar blant annet for å bekjempe Hjemmefronten, og Marthinsen ble på grunn av sin stilling der likvidert. Marthinsen startet sin karriere på sjøen. Han tok så befalsutdannelse, og deltok som frivillig under vinterkrigen i Finland. Etter den norske kapitulasjonen i 1940 gikk han inn i politiet. Han steg i gradene, og i 1941 var han en av de sentrale initiativtakerne til opprettelsen av Statspolitiet, som han ble sjef for. Han fikk tittelen politigeneral, og rapporterte direkte til politiminister Jonas Lie. Hans sønn Kjell Andreas Marthinsen var SS-Untersturmführer i Waffen-SS og hadde utdanning fra SS-Junkerschule Tölz fra september 1943 til mars 1944, og ble drept i en flyulykke 16. oktober 1944. Våren/sommeren 1944 ble han landshirdsjef, en posisjon han hadde til sin død.   Les mer … Katti Anker Møller Katti Anker Møller (født 23. oktober 1868, død 20. august 1945) var kvinnesaksforkjemper. Hun var født på Sagatun utenfor Hamar, som datter av folkehøgskolegründeren Herman Anker. Hun tilbrakte sitt voksne liv på herregården Thorsø i Torsnes som fra 1964 er en del av Fredrikstad kommune, da hun i 1889 ble gift med sin fetter, godseier Kai Møller. Hun var datter av folkehøgskolebestyrer Herman Anker (1839–1896) og Marie Elisabeth Bojsen (1842–1892). Møller var særlig opptatt av å bedre forholdene for ugifte mødre og uekte barn. Sammen med svogeren Johan Castberg arbeidet hun for en revisjon av lovverket på området, noe som resulterte i De Castbergske barnelover av 1915. Møller var også med i Norske Kvinners Nasjonalråd. I Oslo ble Foreningen for Hjemløse Mødre og Spædbarn stiftet i 1907. Kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller var en av initiativtakerne. Foreningens formål var å gi et tilbud til nybakte, enslige mødre, slik at de kunne forsørge egne barn. I 1918 fikk institusjonen navnet Aline spedbarnshjem, denne eksisterer fortsatt (2018). Det opprinnelige formål som mødrehjem var å gjøre kvinnene til forsørgere. Men mange av barna ble adoptert bort. En annen av hennes hjertesaker var prevensjonsveiledning, og hun sto bak opprettelsen av det første mødrehygienekontoret i 1924.   Les mer … Opphør Minnetavle over norske fanger i Ravensbrück. Foto: Mari Olsen (2014). Ravensbrück var en konsentrasjonsleir for kvinner. Den ble åpna i mai 1939 ved landsbyen Ravensbrück nær Fürstenburg/Havel i Brandenburg, omkring ni mil nord for Berlin. Fram til våren 1945 var flere enn 130 000 kvinner fanger i leiren. Bare 40 000 av dem overlevde krigen. I tillegg ble det i 1941 åpna en avdeling for menn ved siden av hovedleiren, og omkring 20 000 menn ble sendt dit.102 eller 103 norske kvinner ble sendt til leiren.Fangene var dels politiske fanger, og dels tilhørte de minoriteter som tyskerne anså som uønska. Særlig jøder og romfolk var sterkt representert. Ravensbrück var primært en arbeidsleir, også etter at «sluttløsningen» - det industrielle massedrapet på jøder og andre grupper - ble satt i gang i 1942. Det ble bygd fabrikker ved leiren, med konsernet Siemens & Halske som en av de største aktørene. Fangene som ble satt i arbeid på fabrikker ble ofte plassert i en av de omkring 70 underleirene, slik at de oppholdt seg nær arbeidsplassen. Etter krigen fikk en del fanger økonomisk kompensasjon for slavearbeidet i fabrikkene. For eksempel mottok Solveig Lystad erstatning både fra Siemens og fra den tyske staten.   Les mer … Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 Ljanskollen leir var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten. Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.   Les mer … 30 av gruppens gjenværende medlemmer for Frostating lagmannsrett med domsavsigelse 20. september 1946 (klikk på bildet for navn på den enkelte). Foto: Per Renbjør/Levanger fotomuseum Sonderabteilung Lola («Underavdeling Lola») var en spesialavdeling i Sicherheitsdienst i Trondheim, i nært samarbeid med Gestapo, med infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som viktigste oppgave og informere Gestapo om politiske motstandere. Gruppa ble ledet av Henry Rinnan, og er derfor også kjent som Rinnanbanden, som også var et betegnelse Rinnan selv brukte. Mellom 50 og 60 angivere var knyttet til gruppa. Flere medlemmer av avdelingen ble dømt til døden under rettsoppgjøret. Navnet Lola skal Rinnan ha brukt som sitt dekknavn allerede fra 1940, men i mars 1942 ble det navnet da Sonderabteilung Lola formelt ble opprettet innen Sicherheitsdienst, og etter hvert ble Rinnan tildelt den laveste offisersgrad i SS som SS-Untersturmführer (fenrik).   Les mer … I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz». Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett. Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.   Les mer … Vidkun Quisling og Olga Bjoner inspiserte Kvinnehirden på Slottsplassen under organisasjonens tiårsjubileum i 1944. Bjoner bærer uniformen til NS Kvinneorganisasjon som Kvinnehirden var en del av fra 1941 og hvor hun var riksleder. Foto: Ukjent / Riksarkivet Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon var en særorganisasjon for kvinner tilknyttet Nasjonal Samling. Den hadde sitt hovedkontor i 5. og 6. etasje i daværende Roald Amundsens gate 1 (dagens Olav Vs gate) i Oslo. Organisasjonen hadde sin tidligste begynnelse i 1933, da to lokale kvinnelag av Nasjonal Samling (NS) ble dannet i Oslo. Utover året kom kvinnelag i gang andre steder i landet, og 14. mai 1934 ble Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) formelt stiftet som landsomfattende organisasjon. Vidkun Quislings ektefelle Maria skal ha vært involvert i oppstarten og ble utnevnt til æresmedlem i 1934. I 1936 hadde NSK 30 lokale lag, men etter stortingsvalget dette året, da partiet led et sviende valgnederlag, var det nesten ingen aktivitet i organisasjonen, på linje med de øvrige tilknyttet Nasjonal Samling.   Les mer … Nål tilhørende Lebensborn. Lebensborn e.V. (tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS, da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon. Det ble under andre verdenskrig opprettet flere Lebensborn-hjem i Norge enn i noen andre okkuperte land. Tyske soldater ble også oppfordret til å kurtisere lokalbefolkningen. I Norge ble var det følgende føde- og mødrehjem:   Les mer … Ledelsen i Sjømilitære Beredskap, fotografert høsten 1945. Første rekke fra venstre: Morten Kierulf, Erik Mossin, Haakon Kierulf, Harald Wergeland. Bakre rekke fra venstre: Reidar Tank-Nielsen, Gustav Bing Dreyer, Knut Maurer, Johan Lang og Erik Mathiesen. Foto: Ukjent Sjømilitære Beredskapstjeneste (SB) var en etterretnings- og beredskapsorganisasjon for de norske og allierte styrkene og motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig. Organisasjonen rapporterte til den norske marineattasjeen i Stockholm, og var formelt underlagt Sjøforsvarets overkommando (SOK) i London. SB ble organisert høsten 1943, og var i funksjon til krigens slutt. Den var i hovedsak bemannet av sivilister, men med en kjernegruppe som var vernepliktige sjøoffiserer. Initiativtaker og første sjef var forretningsmannen og vernepliktig marinekaptein Haakon Kierulf. Organisasjonen ble innenlands ledet fra Oslo, og involverte på det meste ca. 200 personer. Virkeområdet strakte seg langs kysten fra Halden til Trondheim.   Les mer … Planteikning utført av okkupasjonsstyret. Krokelva fangeleir var ein tysk fangeleir omlag 300 meter nordom den seinare Semska stasjon på Semska i Saltdal kommune under andre verdskrigen. Leiren vart etablert i 1942 og oppløyst ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Krigsfangane var sett til tvangsarbeid på Blodvegen. Ved kapitulasjonen var det 790 fangar der. 364 fangar omkom i løpet av åra leiren var i drift. Dei attlevande fangane sette opp eit minnesmerke i 1945. Dette minnesmerket vart sprengt av dei norske myndigheitene i samband med Operasjon asfalt i 1950, og dei einaste spora etter leiren i dag er overgrodde levningar i landskapet.   Les mer … NS' i Harstads brevhode. Solkorset - Et gammelt emblem som har vært brukt av flere store kulturer, men som har mistet mye av sin verdighet hos oss etter at Nasjonal Samling tok det til sin logo.(Den norske varianten av hakekorset.) Emblemet forekommer allerede på nordiske helleristninger, særlig på jordbruksristninger fra bronsealderen der det har religiøs og magisk funksjon. Det er blitt tolket som symbol på solen med dens omløpende bevegele og er blitt satt i forbindelse med fruktbarhetskulten. Sol- eller hjulkorset går igjen i middelalderens kirkekunst og ble nyttet i norskdomskretser før Nasjonal Samlings tid. Nasjonal Samling i Harstad var en lokalavdeling av Nasjonal samling (NS), et norsk politisk parti stiftet 13. mai 1933 av Vidkun Quisling, som var påvirket av nasjonalsosialistiske og fascistiske strømninger i Europa. Partiet deltok i stortingsvalget i 1933 og 1936, men fikk under 2% av stemmene. Partiet fikk kort levetid, men spilte likevel en spesiell rolle i norgeshistorien som organisert medhjelper for tyskernes okkupasjon av landet 1940-1945. I Harstad var det få NS-medlemmer før 1940, og bare 28 personer hadde stemt på fylkespartiet ved stortingsvalget i 1936 som hadde Andreas Olssøn, Harstad som førstekandidat. (1,43 % av de avgitte stemmene). Antall medlemmer vokste imidlertid til ca. 120 i løpet av krigsårene. Harstad lag av NS ble startet i kst. møte 2. oktober 1940 med disponent Andreas Olssøn og journalist Peder Lind-Solstad som stiftere. Det ble etter hvert egne lag i Trondenes kommune og Sandtorg kommune med henholdsvis 10-11 og 7-8 medlemmer. Kvæfjord kommune hadde også eget lag med 11-12 medlemmer. Selv om partiet var lite, var det forholdsvis større i Harstad enn i resten av Troms. Disse lagene var tilsluttet Sør-Troms krets av NS. NS hadde også en ungdomsorganisasjon, NSUF, som i Harstad var ledet av Dagny Lossius. Etter at de andre partiene ble forbudt av de tyske styresmaktene i 1940, fikk partiet stor makt. Men det møtte stor motstand i folket, og i tillegg var det indre stridigheter som skapte vanskeligheter. Den norske regjeringen i London lovfestet 22. januar 1942 at medlemskap i Nasjonal Samling i Norge var straffbart. Noen få personer i Harstad, Trondenes og Sandtorg ble i rettsoppgjøret 1946 dømt til lange fengselsstraffer for landssvik etter denne loven. Andre fikk mildere straffer. Partiet hadde kontor i Torvet 3 i Harstad. Der hadde de få medlemmene jevnlige møter. Men etter eget utsagn var frustrasjonen stor fordi de ikke fikk bestemme noe. Tyskerne bestemte alt, hevdet de etter krigen.   Les mer … Oversiktsbilete Åmdals verk gruver, omlag 1905. Foto: Ukjend. Åmdals Verk gruver ligg i Tokke kommune og har ei historie som strekkjer seg tilbake til 1600-talet. I alt skal det ha vore utvunne over 8000 tonn kopar frå gruveanlegget. Verksemda var prega av skiftande eigarskap, vekslande stillstand og aktivitet, oppgang og nedgang. På det meste skal over 400 mann ha vore i arbeid ved kopargruvene, som var i drift frå 1691 til 1945. Samfunnet som vaks fram rundt gruvedrifta var særeigent og fargerikt. Dei fyrste funna av koparhaldig malm ved Åmdal i Tokke kommune (tidlegare Mo) i Telemark blei gjort omkring 1689. Johan Pettersen Bergmann, borgarmeister i Christiania, søkte 29. mars 1690 Oberbergamtet i Kongsberg om privilegiar for Åmdal koparverk. Året etter blei gruvedrifta starta opp. Bergmann mista livet i eit forlis i 1701, og det gjekk gradvis nedover med drifta til ho skal ha blitt stansa i 1712. Koparverket har etter den tid hatt mange ulike eigarar, med korte og ofte lite lønsame driftsperiodar. Lang veg til kysten og høge fraktkostnader gjorde drifta vanskeleg.   Les mer … Ledende personer i NS foran Slottet i 1944. Fra venstre Jonas Lie, Vidkun Quisling, Karl A. Marthinsen og Orvar Sæter. Foto: Ukjent (1944) Nasjonal Samling (NS) var et politisk parti som ble grunnlagt 17. mai 1933, og som fra høsten 1940 var eneste tillatte parti i Norge. Før krigen fikk partiet rundt 2 % av stemmene i storingsvalgene i 1933 og 1936, hvilket ikke var nok til å vinne noen mandater. I lokalvalg var det noe mer uttelling, med 69 kommunestyrerepresentanter i valget i 1934 som beste resultat. Partiet var fra starten av nasjonalistisk, og orienterte seg fra 1934 mot nazisme og fascisme. Det ble opprettet en militarisert organisasjon, Hirden, etter mønster av SA i Tyskland. Lederen, med tittel «fører», var Vidkun Quisling, mens generalsekretæren fra 1934 av var Rolf Jørgen Fuglesang. På det meste hadde partiet ca. 44 000 medlemmer, i 1943. På det tidspunkt ble Tysklands tilbakegang i krigen tydelig, og en del begynte å melde seg ut samtidig som NS hadde problemer med å rekruttere nye medlemmer. Londonregjeringen presiserte at det var ulovlig å være medlem av NS etter invasjonen, og et betydelig antall mennesker ble etter krigens slutt dømt for sitt medlemskap.   Les mer … Minnesmerke over XU-leder Arvid Storsveen ved plassen som bærer hans navn ved Blindern i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) XU var den største av motstandsbevegelsens etterretningsorganisasjoner under andre verdenskrig. Den hadde kontakt med utefronten i Stockholm og London gjennom post, kurér og radio, og gjorde en viktig innsats for å kartlegge Festung Norwegen, de tyske forsvarsverkene i Norge. Navnet er av ukjent opphav, men en teori er at det rett og slett står for «X for Ukjent». Initiativet til å opprette XU kom våren 1940. Ingeniør Arvid Storsveen foreslo da for Den norske legasjonen i Stockholm at det burde opprettes en hemmelig etterretningsorganisasjon i Norge. I juli fikk han en avtale med legasjonen, og begynte rekrutteringen. Han samlet særlig medlemmer blant realfagsstudentene ved Universitetet i Oslo.   Les mer …

Fødsler   Etableringer Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956. Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum (1956). Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge. Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etter hvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.   Les mer … Finnmarkskontoret hadde sitt hovedkontor i en leir som tyskerne hadde satt opp like ved Harstad stadion. (Tegning: Edv. Grevstad.) Finnmarkskontoret hadde noen av sine kontorer i «Brakkeleiren på Sama». En leir som tyskerne hadde satt opp for sine formål. Finnmarkskontoret i Harstad var et statlig organ under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet som ble opprettet i 1945 med formål å administrere gjenreisningsarbeidet etter krigsherjingene i Nord-Troms og Finnmark. Kontoret hadde på det meste bortimot 200 ansatt ved hovedkontoret i Harstad og 600 ved distrikts- og byggekontorene. Diderich H. Lund var kontorets første direktør fram til i 1947 da Bue Fjermeros overtok ledelsen etter først å ha vært sjef for kontorets juridiske avdeling. Det hadde sitt hovedkontor i den største tyskerbrakka ved Harstad Stadion (eller «Idrettsplassen» som den het den gang). men også lokaler i den såkalte Brakkeleiren på Sama (der Tine har sin fabrikk). Dette var en stor bedrift som satte sitt preg på byen i de årene virksomheten varte. Opprinnelig var det planlagt å bygge 2000 boliger i Nord-Troms og Finnmark, men det ble bygd nærmere 15.000 provisoriske hus. Det ble satt store krav til at kontoret skulle levere mye på kort tid, og det var ikke alt som gikk like greit, slik at kontoret for mange ble et eksempel på statlig byråkrati og manglende evne til å løse problemene effektivt og økonomisk forsvarlig. Ledelsen for kontoret var ikke enig i denne kritikken. Da kontoret ble nedlagt, overtok Kommunal- og arbeidsdepartementet og Husbanken videreføringen av kontorets funksjoner. Fra 1946 ble leiren administrert av et avviklingskontor i Sosialdepartementet. Det bodde evakuerte personer i leiren helt til den ble avviklet i 1951.   Les mer … Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. Finnmarksleiren på Trondenes i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene. Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret. I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger.   Les mer … Per Reinhard Johnsen fra Seljestad ved Harstad ble lagets første bestyrer (1947-1949) (Bilde hentet fra Kooperative portretter, 1952) Fjærvoll Samvirkelag lå på vestsiden av Langøya i Bø kommune i Nordland. Laget ble startet i 1945 og avviklet i 1986. Like etter annen verdenskrig ble det startet en rekke samvirkelag i Bø. Dette var Skagen, Fjærvoll, Snarset, Jørgenfjorden, Sund og Haugen, Eidet og Straume. Bakgrunnen for at det ble startet så mange samvirkelag etter krigen, skal blant annet være at mange mente at de private handelsmennene utnyttet forbrukerne under krigen. Dette gjaldt både for å få tilgang på varer samt prisen de måtte betale.   Les mer … Øverbygd Samvirkelag ble konstituert 23. september 1945. Formålet var å organisere et samvirkelag i bygda. Til å orientere og lede forsamlingen møtte Magnus Steien fra Bardu, som var formann i Den Kooperative Distriktsforening i Troms. Som lagets første formann ble valgt Petter Halvorsen. Bjarne Haugs forretning «Krysset» ble vurdert overtatt av laget, men dette ble droppet og man kjøpte tomt på Holt. To små «tyskerbrakker» ble innkjøpt og ominnredet etter tegninger utført av Ole M. Stefanussen. 3. oktober 1946 kunne bestyrer Henry Bergh åpne dørene til Samvirklagets første butikk i Øverbygd, som for øvrig besto av stall, uthus, vedskjul og brønn. Butikken på Holt ble avdeling, før den ble nedlagt til fordel for Prix-butikken på Skjold i 2003 Ny-butikken til Øverbygd Samvirkelag sto ferdig i 1955   Les mer … Tysnes Sogelag vart stifta 20. oktober 1945 i samband med ein stor kulturkveld i Tysnesbygda, ein folkefest med eit tettpakka kulturprogram i ungdomshuset Vonheim. På slutten av 1950-talet sette laget seg som mål å få skrive ei Tysnes-soge. Etter kvart vart arbeidet overlate til forfattaren Johannes Heggland. Det første bandet, som dekkjer historia fram til 1814, vart publisert i 1963. Det andre bandet kom i 1975.   Les mer … Kaurin J. Nymo - her til høyre, som var initiativtaker og den mest aktive i oppbyggingen av samvirkelaget i Grovfjord, ble også lagets første formann. Foto: Ukjent fotograf Astafjord Samvirkelag, som ble grunnlagt som Grovfjord Samvirkelag, ble stiftet torsdag 29. november 1945 på Grov skole i det som den gang var Astafjord kommune. Foranledning var at flere i bygda hadde prata om å få i gang et kjøpelag. Denne tanken oppsto under krigen, i 1944, og hadde nok sammenheng med at man følte at de to landhandlerne tjente nok på å forsyne innbyggerne med dagligvarer. Før butikken kom i gang den 7. november 1949, skiftet imidlertid laget navn til Astafjord Samvirkelag. Mang en kneik måtte overvinnes – også etter at laget fikk ferdig butikken. Det ble også etter hvert lagt ned mange timer med dugnad fra oppofrende medlemmer, men da konkurransen fra den nye tid med folks mobilitet i egen bil til supermarkeder i byene kom, måtte laget pakke sammen – høsten 1987.   Les mer … Rennebu Idrettslag vart konstituert 9. desember 1945 ved at dei sju idrettslaga som da fanst i Rennebu kommune vart slegne saman til eitt. Laget reknar likevel historia si attende til 1905, da det første organiserte laget, Rennebu skilauparlag, vart starta. Utgangspunktet var truleg dei to ungdomslaga som vart starta i midtbygda og på Havdal. Det neste idrettslaget i kommunen var Birkebeineren, stifta i Grindalsgrenda i 1910. Det laget endra namn til Trollheimen idrettslag i 1912. Same året tok tok skilauparlaget opp fotball og endra namn til Idrettslaget Fram. Da vart òg Skogbyggen idrettslag etablert.   Les mer … Aksel Bergvoll, her til venstre, sammen med Laura Larsen, Henriette Bergvoll og Sedolf Westgård. Alle fra Kvalvik. Aksel ble en av de bærende krefter i oppbygginga av Samvirkelaget i Lyngen Foto: Ukjent Lyngen Samvirkelag, Lyngen i Midt-Troms, ble stiftet høsten 1945, etter at flertallet av befolkningen var kommet tilbake etter evakueringen. Det var Kvalvik og omegn fiskarlag sin formann Aksel Bergvoll som dro saken i gang sammen med Emil Mathisen. Laget som hadde 302 medlemmer med et samlet ansvarsinnskudd på hele 18 200 kroner skulle hete Lyngen Samvirkelag og Jentoft Røkenes ble første formann. Utsalget åpna dørene på Lyngseidet den 6. mai 1946 i det som hadde vært ei «tyskerbrakke» med litt attåt, og allerede andre driftsår nådde laget en omsetning på formidable 680 000,-. Bensinstasjonen ble bygd i 1948, høsten 1953 bygde man egen kai, og i 1954 var planene klare for nytt forretningsbygg. Grunnlaget var lagt for en rivende utvikling av butikken som sies å ha starta som en protest mot Giæver-dynastiets dominerende stilling. I 1991 fusjonerte laget med Tromsø Samvirkelag.   Les mer … Tromsdalens Samvirkelags avdeling i Turistveien 15 - som fra 1961 ble til avdeling 6 i Tromsø Samvirkelag. Foto: Ukjent 1960-åra Tromsdalen Samvirkelag ble stiftet i 1945 etter et folkemøte på Bellevue den 21. oktober. Det var Charles Jensen som hadde tatt initiativet. På det konstituerende møtet på Solhaug møtte 60 av de 118 inntegnede medlemmene, som var vervet etter folkemøtet på Bellevue, der alle de 35 frammøtte hadde tegnet seg som medlemmer. Forberedelseskomiteen som ble valgt på Bellevue besto for uten Charles Jensen av Edvin Johansen, Ole Jakobsen, Andor Skjærnes, Oscar Gamst og Jakob Kalvebakk med Sigmund Larsen som sekretær. Det var blitt arrangert folkemøter både i Movika og Sandvika, slik at hele det nære omland kunne nåes. De 60 vedtok mønstervedtektene som Tromsdalen Samvirkelags gjeldende, og valgte (selvsagt) Charles Jensen som lagets formann.Laget holdt det gående i 16 år, med tildels store vansker underveis. Fusjonen med Tromsø Samvirkelag ble redningen for kooperatørene i gamle Tromsøysund kommune   Les mer …