Lokalhistoriewiki:Ukas artikkel 2023
Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:
{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''
Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.
For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.
Uke 1 / Veke 1Gudrun Lovise Torshov (født Krogsrud 11. januar 1895 i Eidsvoll, død 3. september 1962 i Holter i Nannestad) var lærerinne i Gjerdrum på Romerike. Hun var datter av Ludvig Larssen Krogsrud (1870–1950) og Gunhild Gulbrandsdatter f. Bogsrud (1867–1928). Faren var gårdbruker og bygningssnekker. Den 28. desember 1918 giftet hun seg med lærer Jens Nikolai Torshov (1883–1968) som var lærer på Solheim skole i Gjerdrum. De fikk to døtre, Rina (1919–2002) og Anna Gunhild (1926–2020). Gudrun Lovise Krogsrud ble ansatt som lærerinne ved Tori og Ask skoler i 1916. Hun sa opp stillingen fra 1. oktober 1919, men ble ansatt igjen etter ny søknad fra 1. januar 1920. Hun arbeidet som lærer fram til mars/april 1928. Etter at hun giftet seg, bodde hun på Solheim skole, og hun kjørte da hver dag med hesten Brunen til Tori og Ask.Les mer... |
Uke 2 / Veke 2 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. Maleri: Astri Aasen |
Uke 3 / Veke 3 Sauland bygdekvinnelag stilte opp til forklefotografering. Mange av forkleda som er omtala i artikkelen ser vi her. Modellane er frå venstre: Aslaug Mosebø, Bjørg Aamaas, Elsa Slaattun, Liv Tinnes Mork og Ragnhild Bekkhus. Foto: Leif Skoje / Hjartdal historielag Det ser ut til at forkledet har hørt med til kvinnekleda langt tilbake i tida. Få klesplagg er laga av så mange ulike materialer og fargar, og har så mange forskjellige utformingar, som forkledet. Sjølve hensikten med forkledet var at det skulle verne kleda, men er og var også bruka som pynt, f.eks. forkledet til bunadene våre. Forkledet har vore bruka både i kvardag og fest. Hadde forkleda kunne fortalt om alt dei hadde vore med på, ville det blitt utallige historiar. Forkleda eg skriv om er del av ei samling på over 50 som eg har tatt vare på. Dei er velbruka av mor, født i 1901, av svigermor født i 1901, og av to tanter til mannen min, født i 1885 og 1889.Les mer... |
Uke 4 / Veke 4Hedalen stavkyrkje står i bygda Hedalen i Sør-Aurdal, sør i Valdres. Ho vart reist som ei einskipa langkyrkje kring 1165, og vart i 1699 ombygd til ei korskyrkje. Den vestre delen av skipet er den opphavlege stavkyrkja. Ho er framleis soknekyrkje for Hedalen sokn. Kyrkja trakk òg folk frå mellom anna Ådalen, dei andre delane av Sør-Aurdal, Etnedal og Hallingdal til feiring av jonsok og mikkelsmess heilt fram til «Hedalsmessa» vart avskaffa kring 1850.Kyrkja vart stilhistorisk datert til kring 1165. Det er ikkje alltid lett å treffe blink med slik datering, men i dette høvet har seinare årringdatering vist at tømmeret vart hogd vintrane 1161/1162 og 1162/1163. Les mer... |
Uke 5 / Veke 5Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge av Jens Kraft er eit bokverk utgjeve i seks band i tidsrommet 1820–1835. Delar av verket kom i reviderte utgåver 1838–1842, og eit samanfattande band vart trykt heftevis i åra 1845-1848. Verket gjev ei grundig og detaljert framstilling av naturtilhøve, befolkning, økonomi og næringsliv i tida rett før industrialiseringa kan seiast å ha teke til i Noreg. Det omhandlar også ein del «historiske Notitser» og «Oldtidsminder». Men fyrst og fremst er det ei allsidig natur- og samfunnsgeografisk samtidsskildring, landsdel for landsdel, amt for amt og fogderi for fogderi ned til bygdelagnivå, og endatil med omtale av eit ganske omfattande utval av gardar i dei einskilde prestegjelda. Byane er omtala i eigne avsnitt.Les mer... |
Uke 6 / Veke 6Fossekallen (Cinclus cinclus) ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl. Kåringen skjedde på initiativ fra Det internasjonale råd for fuglefredning, som i 1960 framsatte et forslag om at alle medlemsland skulle velge en nasjonalfugl. Fremgangsmåten varierte fra land til land, og organisasjonens norske komite henvendte seg til NRK Radio med spørsmål om et samarbeid. Komiteen vurderte det slik at rikskringkastingen med sine mange lyttere ville bidra til å gi valget en solid lokal forankring. NRK stilte seg positivt til forslaget og sammen med norske ornitologer ble det utarbeidet en serie radioprogrammer som presenterte ulike kandidater og oppfordret publikum til å komme med egne forslag og delta i avstemningen. Programmene gikk på lufta våren 1963, og det kom inn mer enn 4300 forslag fram til fristen utløp i mai samme år. Fossekallen gikk av med en klar seier, og lytternes begrunnelse var i stor grad diktert av nasjonale identitetsdiskurser, som la vekt på fuglens hardførhet og tilknytning til karakteristiske norske landskapstyper, som elver, fosser og stryk.Les mer... |
Uke 7 / Veke 7 Dovre folkehøgskule på Romundgard i Sel skuleåret 1919-1920. Andreas Austlid i andre rekkja nr. fem frå venstre. På venstre side av han Ingeborg Møller (Lindholm). Thorleif Schirmer bakarst i døropninga (med skjegg). Foto: Ukjent Dovre folkehøgskule var i verksemd på Dovre frå hausten 1915 til våren 1918, dvs. i tre skuleår. Skulen var ein direkte oppfølgjar av ein tilsvarande grundtvigiansk folkehøgskule i Gausdal 1913-1915. Etter tida på Dovre vart det eit framhald i Sel 1918-1922. Den sistnemnde blir også gjerne omtala under nemninga Dovre folkehøgskule.Skulen var særmerkt av dei kjende kulturpersonlegdomane som var lærarar der og/eller som støtta opp om han på anna vis. Miljøet som utvikla seg der, kan seiast å ha vore eit møte mellom på den eine sida det grundtvigianske norskdomsmiljøet som hadde blomstra i Gudbrandsdalen frå 1860-åra av, og på den andre sida den spirande antroposofiske rørsla i Noreg fyrst på 1900-talet. Den eldre norskdomsrørsla var direkte representert ved Andreas Austlid. Fremst i den nye generasjonen stod diktaren Olav Aukrust og kunstmålaren Hallvard Blekastad. Dei to var nære vener, tremenningar og svograr frå det ein med god rett kan kalle eit norskdomsdynasti i dalen, familiane Blekastad, Ofigsbø og Aukrust. Både Olav Aukrust og Hallvard Blekastad vart sterkt inspirerte av antroposofien.Les mer... |
Uke 8 / Veke 8 Lynghei er et menneskeskapt kulturlandskap som følge av jordbruk i kystområdene. Dette er skogløse områder, bevokst hovedsakelig med røsslyng. I Norge dreier det som om hele kysten fra Lofoten og sørover. For hundre år siden strakte lyngheiene seg helt til Portugal og Nord-Spania i sør, og dekket også store deler av Irland, Storbritannia og øyene i det nordlige Atlanterhavet. Selv om det er store naturmessige uikheter er alle lyngheiene i dette området skapt av mennesker og de tradisjonelle driftsformene er forbløffende like. Lyngheiene har alle steder vært kystbefolkningens viktigste utmarksressurs og vært basert på helårsbeite og regelmessig brenning, og mange områder også lyngslått. Som andre seminaturlige naturtyper er lyngheiene avhengige av riktig skjøtsel for å opprettholde artmangfoldet og økologiske funksjoner. Den dominerende påvirkningsfaktoren av slike naturtyper er endringer i jordbruket og mangel på riktig skjøtsel.Les mer... |
Uke 9 / Veke 9 Skoltesamar mjølkar ein rein, trulig i 1890-åra. Ein mjølkerein (bokmål òg melkerein) eller mjølkarrein er ein rein som blir halden tam og mjølka på sommaren — gjerne frå sist i juni til først i september. I intensiv reindrift utgjer mjølkereinane ein vesentlig del av reinflokken, som da kan bestå av alt frå nokre få dyr og opp mot 70–80 reinar. Mjølkereindrift har vore vanlig i store delar av dei samiske områda, men opp mot nyare tid har mange familiar gått over til meir ekstensiv kjøttreindrift eller vorte fastbuande. Etter andre verdskrigen har mjølkereindrifta stort sett forsvunne. Les mer... |
Uke 10 / Veke 10Årbostads barneavholdslag ble stiftet 28. mars 1926 på Årbostad på Andørja i Ibestad kommune, og fikk navnet Fremtidens Håp. I de første åra måtte de medlemmene som bodde i Jektvika ro de 2,5 kilometrene til møtene, hvis de da ikke gikk over fjellet - en to og en halv times marsj opp og ned ad særlig bratt terreng. Medlems- og møtefrekvens har variert gjennom alle år - så lenge laget eksisterte; til ut på 1980-åra.Les mer... |
Uke 11 / Veke 11Vingelen kopargruve låg i Vingelen sokn i Tolga. Verksemda der var starta av Røros koparverk ein gong på 1700-talet. Med kortare og lengre avbrekk var det regulær drift i gruva fram til 1835. På byrjinga av 1900-talet var det ein del prøvedrift der, som ikkje resulterte i noko meir. Verksemda har vekt ekstra historisk interesse av di ho i ein periode på byrjinga av 1800-talet vart driven av eit haugiansk kollektiv under leiing av den unge lekpredikanten Sara Oust. Les mer... |
Uke 12 / Veke 12 Petra Fougner (født Wiel 2. juni 1859 i Fredrikshald, død 17. mars 1941 i Oslo) var datter av trelasthandler, godseier og konsul for England, Andreas Melchior Gluckstad Wiel (1826-1900) og Grethe Constance Munster (1837-1879). Hun hadde fire søsken: Alette Petronelle (1856–1928), Caroline Marie født 1858, Mads født 1861 og Constance født 1866. Hennes mors foreldre var danske, og som sine søsken ble Petra 14 år gammel sendt til Nathalie Zahles pikeskole i København. Denne var regnet blant de beste i Norden. Her ble hun undervist i engelsk, tysk og fransk i tillegg til litteratur, historie, vitenskap og politikk.Les mer... |
Uke 13 / Veke 13Tårnvillaen, offisielt kalt Villa Solhaug, er en av de mest kjente villaene på Gjøvik. Den ligger på Kirkeby, med adressa Sigurd Solheims veg 4. Det var Alf Mjøen som fikk satt opp bygningen. Han kjøpte gården Øvre Kirkeby i 1900, og allerede året etter skilte han ut tomta til Tårnvillaen (gnr. 62/5; seinere ble gnr. 62/20 skilt ut som tilleggstomt). Han fortsatte å dele opp gården Øvre Kirkeby til småbruk og bygde hus på dem før han solgte både villaene og småbrukene. Alf Mjøen hadde eget sagbruk og trevarefabrikk på denne tida. Tårnvillaen er sannsynligvis tegna av Hjørdis Grøntoft, en av Norges første kvinnelige arkitekter.Les mer... |
Uke 14 / Veke 14 Et lite spor av Norge: Fiskekroker fra Mustad fabrikker i en butikk i Mombasa. Foto: Heidi Thöni Sletten (2016) Det har vært en del norsk misjonsvirksomhet i Kenya, men få nordmenn har bosatt seg der som nybyggere. Blant disse er Jacob Matheson, som etablerte en kaffefarm der i 1939, og som deltok i kampene under Mau Mau-opprøret. Han ble belønnet med en britisk utmerkelse for dette. Fram til 1990 hadde Norge omfattende bistandsprosjekter i Kenya. Det året ble det et diplomatisk brudd, og aktiviteten ble sterkt begrensa. I 1980-åra levde opposisjonspolitikeren Koigi wa Wamwere i eksil i Norge, og da han ble kidnappa under et besøk i Uganda og ført til Kenya, reagerte norske myndigheter skarpt. De diplomatiske forbindelsene på ambassadørnivå ble gjenoppretta i 1997, og bistanden økte noe, men ikke opp til nivået den var på før 1990.Les mer... |
Uke 15 / Veke 15 Kilithaddu på Stovnerbanen i Oslo. Det er elever fra Annai Poopati Tamilsk Kultursenter, avdeling Rommen, som spiller. Foto: Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter Kilithaddu (tamilsk: கிளித்தட்டு, også skrevet keelithadu) er en av nasjonalsportene i Tamil Eelam og en tradisjonell sport for det tamilske folket. I Norge spilles den blant annet på den årlige friidrettskonkurransen som Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter arrangerer. Opprinnelsen til spillet går flere hundre år tilbake, til tamilenes landbruksrøtter. Spillet har lenge blitt hyllet som en test av strategisk tenkning og fysisk smidighet. Les mer... |
Uke 16 / Veke 16 Lavik kommunale husmorskule i Sogn og Fjordane var ein husmorskule på den gamle futegarden Alværa utanfor Lavik sentrum. Skulen starta i 1922, var driven av Lavik kommune og utdanna over 600 jenter innan husstell og husmoryrket i dei 34 åra den var open. Det siste kullet gjekk ut frå husmorskulen i 1956.Les mer... |
Uke 17 / Veke 17Christiania Portland Cementfabrik ble etablert i 1892 i Slemmestad i Røyken i nåværende Asker kommune for å utnytte lokale kalkforekomster, men måtte fra 1899 hente kalkstein fra eget steinbrudd på Langøya utenfor Holmestrand. Bedriften var i mange år landets eneste produsent av sement og ble flere ganger ombygget med nye og mer moderne sementovner. Sementproduksjonen nådde toppen i 1973 da det ble produsert 1 082 677 tonn. I alt ble det produsert nesten 29 millioner tonn sement på fabrikken. Sementovnene ble stengt i 1987 mens sementmøllene var i drift til 1989. Les mer... |
Uke 18 / Veke 18M/F «Kjella», byggenr. 20 ved Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad, ble overlevert Torghattens trafikkselskap i Brønnøysund 5. juni 1957. I oktober 2017 finner vi henne i arbeid i Spania! Mer enn 60 år siden «storverkstedet» i Harstad overleverte «Kjella» til selskapet i Brønnøysund, var hun fortsatt i virksomhet. Den gang da hun ble sjøsatt, var det neppe noen som så for seg at den litt «spedbygde» båten skulle ha en så lang driftstid. At hun skulle bli den kraftige arbeidspluggen på det velrennomerte verkstedet for berging og skipsreparasjoner, kunne man i hvert fall ikke forutse.Les mer... |
Uke 19 / Veke 19Under andre verdenskrig ble det etablert en norsk brigade i Storbritannia. Brigaden var lokalisert til Skottland og gikk derfor gjerne under navnet Skottlandsbrigaden. Den utgjorde hoveddelen av den norske hæren under krigen. Hovedhensikten med opprettelsen var å gi støtte til allierte styrker under kamp i Norge, samt å bidra til å etablere militær administrasjon i frigjorte norske områder. I begynnelsen var den også del av lokalforsvaret av Skottland. Den deltok aldri i kamp som brigade, men enkelte mindre avdelinger deltok ved frigjøringen av Finnmark i 1944. Ved noen få tilfeller deltok personell fra brigaden sammen med britiske styrker på kontinentet, samt på Svalbard. Etter frigjøringen i mai 1945 ble brigaden sendt til Norge. Les mer... |
Uke 20 / Veke 20 Steigen prestegård sett fra sjøsiden. Fra slutten av 1800-tallet. Hagen sees til venstre foran hovedbygningen fra 1884. Bygningen i midten er almueskolen hvor bla. konfirmantene bodde under konfirmantundervisningen. Til høyre sees den første store driftsbygningen fra 1869 med de karakteristiske fløyene. Foto: fra Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Steigen prestegård (egentlig Laskestad) er en gammel prestegård i nåværende Steigen kommune i Nordland. Gården ligger på sørsida av Engeløya i et område med forholdsvis gunstige klimatiske forhold med en bratt fjellvegg mot nord og åpent lende mot sjøen i sør. Like ovenfor gården ligger de karakteristiske fjellene Hankammen (Hanekamtinden) og Prestkona (Prestkonetinden). I lia ovenfor prestegården ligger verdens nordligste hasselskog, og denne er fredet som naturreservat. Prestegården var fra gammel tid en av de største gårdene i distriktet og utgjorde et areal på nærmere 7 kvadratkilometer, men er siden redusert ved fradeling av husmannsplassene, en rekke tomter og parseller til tilleggsjord. Selve innmarka og fjellviddene, samt bygningene er imidlertid beholdt og eies i dag av Opplysningsvesenets fond. Gårdsdriften er i dag nedlagt, men jordveien leies bort til gårdsbruk i området.Les mer... |
Uke 21 / Veke 21 Bondeopprøret i Vest-Telemark 1539-1540 fant sted etter at 100 sachsiske gruvearbeidere kom til Telemark for å arbeide ved Gullnes i Seljord og Moisberg i Fyresdal. De visste nok lite om forholdene de kom til. Det kom raskt til konflikter mellom de tyske fagarbeiderne og de norske bøndene, og det utviklet seg snart til et voldelig opprør mot myndighetene fra telemarkingenes side. Bønder fra alle bygder i Vest-Telemark og dessuten fra tre bygder ved Skien deltok, ikke bare folk fra de to bygdene der gruvene lå.Les mer... |
Uke 22 / Veke 22 Synneva Eris hus, bilde tatt ca 1920. Dette var en av fire vernede bygninger som brant ned under storbrannen, og den eneste av de fire som var fredet. Storbrannen i Lærdalsøyri januar 2014 brøt ut på Lærdalsøyri om kvelden 18. januar 2014, spredte seg raskt i sterk vind og fikk karakter av en bybrann. Den krevde ingen menneskeliv, men skadet minst 60 bygninger, der 42 av dem ble totalskadd. Brannen i Lærdal er den største tettsted/bybrann i Norge siden andre verdenskrig, og den største i fredstid siden storbrannen i Hemnesberget 1923. Brannen oppstod i et bolighus i Kyrkjeteigen, trolig på kjøkkenet, langt øst i tettbebyggelsen. Brannvesenet mottok første melding klokken 22.53. Den første brannbilen var på plass klokken 22.59. Da brant ytterveggen på et hus, og huset var antagelig allerede overtent. Brannvesenet fikk beskjed om at beboerne hadde kommet seg ut. Faren for spredning var overhengende i den sterke vinden, og allerede klokken 23.02 hadde første nabohuset tatt fyr. Det brant også i terrenget. Brannen skadet minst 60 bygninger (42 bygninger ble totalskadet) flere enn noen annen bybrann/tettstedbrann i Norge i fredstid siden 1923, da Hemnesberget i Nordland brant. 71 personer ble husville og mistet stort sett alt de eide. 446 personer var innom Lærdal sykehus for sjekk, og 270 ble innlagt for kortere eller lengre tid; de aller fleste med røykskader. Én hadde fått en glo i øyet; en annen hadde hatt håret i brann, en tredje fikk hjerteinfarkt. Men ingen ble alvorlig skadet. Mesteparten av den verneverdige bebyggelsen ble reddet. Fire verneverdige bygninger (hvorav et kompleks med to bygninger som var fredet) gikk med. Brannen kan ha ødelagt verdier for 200 millioner kroner.Les mer... |
Uke 23 / Veke 23Gunnar Kruke (født 2. juli 1916, død 13. september 2010) var bakermester fra Hokksund i Øvre Eiker, samt aktivt medlem i Hjemmefronten og leder av Milorg i Hokksund. Som nabo til tyskernes forlegning hadde Kruke gode muligheter til å holde seg orientert om hva tyskerne drev med, og dessuten var han en god kamerat av den fungerende lensmannen i Haug, Arne Eng.Han nevnes som en av de viktigste mennene bak oppbyggingen av Milorg i Hokksund, og fra høsten 1944 var han leder for Milorggruppe 1412-1 - en stilling han hadde fram krigen sluttet. Han fikk dermed en nøkkelrolle når det gjaldt matforsyningene til celleleirene på Holtefjell vinteren 1944-45.Les mer... |
Uke 24 / Veke 24 Slidredomen, opprinnelig Mariakirken i Slidre eller bare Slidre kirke, i dag Vestre Slidre kirke, er den største kirken i Valdres og omtalt som Valdres' hovedkirke. Den er viet til Jomfru Maria og er bygget i romansk stil med runde buer over dører og vinduer. Det er et tørrmurt steingjerde rundt kirkestedet og med en port med årstallet 1170. Den er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1264 da den fattige Torstein ble utnevnt av pave Urban IV til prest i «ecclesia santae Mariae de Slidrum».Les mer... |
Uke 25 / Veke 25Harald Hals (født 30. mai 1934 i Stavanger, død 6. september 2021 i Oslo) var historiker og statsarkivar i Oslo. Han satt i stillingen fra 1993 til 2001. Hals kalte seg generalist i historiefaget, og arbeidet med alt fra Englands politiske historie til norsk lokalhistorie, blant annet som forfatter av bygdehistorien for Eidanger (1968) og tobindverket Lillestrøms historie (1978). Fra 1976 til 1989 var Hals ansatt ved Statsarkivet i Trondheim, der han bidro sterkt til dannelsen av interkommunale arkiv, som seinere gikk sammen i Interkommunalt arkiv Trøndelag. Harald Hals var sønn av kunsthistoriker Harald Olaf Hugo Hals (1905-1968) og bibliotekar Susanna Thommessen (1909-2000). Han var sønnesønn av arkitekt Harald Hals, dattersønn av redaktør Rolf Thommessen og bror av historiker og tidligere underdirektør i Riksarkivet Anne Hals (1944-).Les mer... |
Uke 26 / Veke 26Lien, Bøverbrugata 9, er en forretningseiendom i Bøverbru sentrum i Vestre Toten. Eiendommen er på drøyt 1,4 mål, og er fradelt fra garden Åsjordet. Den første bygningen ble satt opp rett etter år 1900 av en lokal forretningsmann som så mulighetene da Skreiabanen ble anlagt og tettstedet vokste fram. Opp gjennom 1900-tallet har det vært landhandel, kafé og overnattingssted på Lien. Stedet har vært gjennom en rad eierskifter, derav ett som måtte helt til Kongen i statsråd for å bli godkjent. Den gamle forretningsgården brant ned til grunnen i 1928 og en ny bygning ble reist på samme sted. Når «Post i butikk» regnes med, var Lien både det første og siste postkontoret på Bøverbru, i periodene 1902-1906 og 1998-2021. Lien framstår nå som en nedlagt butikk i en forhenværende stasjonsby. Forretningslokalet kom samtidig med jernbanebyggingen og utviklingen av Bøverbru som et tettsted. Eiendommen ble skylddelt 1.august 1901. Ved skylddelingen het det at Lien var «kjøpt af landhandler Lars H. Aas».Les mer... |
Uke 27 / Veke 27Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer. Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta.Les mer... |
Uke 28 / Veke 28 Sigrun Berg fotografert i sin vevestue i Damstredet 20 i Oslo i 1962. Foto: Oslo Museum/Leif Ørnelund. Sigrun Karoline Matina Berg (født 18. mai 1901 i Kristiania, død 18. mai 1982 i Oslo) var kunsthåndverker med egen vevstue. Hun var en ledende skikkelse i norsk tekstilkunst i etterkrigstida, ikke minst er hun kjent for skjerfa hun produserte, som var svært populære på 1970-tallet. Produktene hennes holdt høy standard, og bidro til å gjøre norsk design kjent også utenlands.Les mer... |
Uke 29 / Veke 29R. Stensland landhandel var en dagligvarebutikk i Vigeland sentrum i Sør-Audnedal kommune (nåværende Lindesnes kommune) i Vest-Agder (nåværende Agder). Butikken ble etablert av Reinert Stensland, først som bakeri i 1901, og deretter som kolonialforretning fra 1908. Den ble drevet som familiebedrift helt frem til den ble lagt ned og solgt i 2007.Les mer... |
Uke 30 / Veke 30Ljåsmiing ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i Tinn. Ved siden av Hornindal i Nordfjord var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av Sørlandet, Østlandet og store deler av Vestlandet. Bare i Bergen regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge amtmannen. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av mellomkrigsåra, ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter annen verdenskrig gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein.Les mer... |
Uke 31 / Veke 31 Spänningsvallen mellom Järfojaur og Seudnur i Arvidsjaurs kommun. Tresnitt etter foto av Lotten von Düben 1871. Skogssamar (nynorsk; bokmål/svensk skogssamer, dansk skovsamer) er samar som held til i skogslandet heile året og som altså ikkje flyttar opp til fjella om sommaren eller vinteren, i motsetning til fjellsamar. I praksis blir namnet bruka i samband med svenske og finske område; de norske samane med liknande levevis blir oftast kalla sjøsamar (og tidligare sjøfinnar eller bufinnar). I historisk tid har det funnest skogssamar i alle fall frå nordre Ångermanland og nordover i Sverige. Dei to sørligaste lappmarkene, Åsele og Lycksele lappmark, omfatta føre 1606 ikkje fjellområdet, men berre reint skogssamiske område. Det same galdt Kemi lappmark i noverande Finland. I dei andre lappmarkene fanst skogssamar innafor heile skogslandet. Skogssamane i Kemi, Åsele og Lycksele lappmarker vart assimilert i den finske og svenske befolkninga i løpet av 1600-, 1700- og 1800-talet. Idag finst ein levande skogssamisk kultur innom skogslandet i Norrbottens län, og i tillegg i Malå i Västerbottens län. Les mer... |
Uke 32 / Veke 32Moelvenbrakka, også kalt moelvbrakka, er den alminnelige og folkelige betegnelsen på produktet «Moelven-hus på hjul» eller «Moelven-koien på hjul», som ble lansert av Moelven Brug i 1950. Det var bedriftens nye disponent, Johannes Mageli, som unnfanget ideen til Moelvenbrakka. Bakgrunnen var at Moelven Brug høsten 1949 fikk en henvendelse fra Oslo kommune om å levere hjul til det kommunale veivesenets hvilebrakker. Mageli argumenterte for at bedriften samtidig kunne bygge og levere selve huskonstruksjonen til brakkene. Oslo kommune var imidlertid ikke interessert, men bedriften markedsførte også ideen overfor Ringsaker kommune, som bestilte en hvilebrakke basert på Johs. Magelis konsept. Les mer... |
Uke 33 / Veke 33Elias Tønnesen (født 24. januar 1888 i Nes i Vest-Agder, død 31. mai 1950 i Sandnes) var på begynnelsen av 1900-tallet en av Norges mest kjente stortyver og skapsprengere. Han ble også kjent for å ha rømt fra flere fengsler. Tønnesen fikk mange brev og gaver fra beundrere mens han satt i fengsel, og det ble skrevet flere viser om ham. Han ble til og med dikta inn i en av historiene om mesterdetektiven Knut Gribb. Han led under psykisk sykdom, og tilbrakte de siste drøyt tredve åra av sitt liv på asyl.Les mer... |
Uke 34 / Veke 34Cissi Klein (født 19. april 1929 i Narvik, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var skoleelev i Trondheim da hun ble arrestert fordi hun var jøde, og deportert til dødsleiren Auschwitz. Hennes historie og hennes unge alder har ført til at hun har blitt omtalt som «Norges Anne Frank». Hun var datter av Wulf Klein (1886–1943) og Milla Klein f. Glück (f. 1886). Faren kom til Norge fra Litauen i 1905, og i 1924 gifta han seg med latviske Milla Glück. De fikk norsk statsborgerskap i 1935. Navnet hennes skrives både Cissi og Cissy i kildene, men det er en overvekt for formen Cissi, og det var det foreldrene skrev på spørreskjema for jøder i Norge i 1942. Hun ble født i Narvik, men familien flytta til Trondheim kort tid etter dette og etablerte en butikk der. Den 6. oktober 1942 ble hun, faren og broren Abraham Klein (1926–1943) arrestert under unntakstilstanden i Midt-Norge. På det tidspunktet var hun elev var Kalvskinnet skole, og hun ble henta ut av klasserommet som da var i Trondheim husmorskoles lokaler. Hennes klassevenninne Kitty Bruun Andresen kunne mange år senere fortelle at da Cissi Klein kom på skolen denne dagen var hun oppløst i tårer. Politiet hadde nemlig vært hjemme hos dem kvelden før og konfiskert alle eiendeler – til og med skoleveska og bøkene hennes. Det eneste hun fikk beholde var en liten koffert med noen klesplass. To sivile politimenn kom til skolen i første time og krevde at hun skulle bli med dem. Hennes klasseforstander Randi Skorge Reppe hadde gjort sitt beste for å trøste henne, men kunne ikke gjøre noe da politiet kom. Les mer... |
Uke 35 / Veke 35 Harstad Tidende 02. september 1958. Eksplosjonene på Trondenes festning i 1958 martret alt omkring seg på Trondenes ved Harstad, og blåste ut dører og vinduer i byen. Flammer, stein, jernskrap og granater ble slynget vidt omkring. Klokka 1450 mandag 1. september 1958 kom den første smellen. Den var det nok bare de som oppholdt seg på og rundt idrettsplassen på Kråkeneset som hørte. Fem av de seks som befant seg rundt ammunisjonslagerplassen omkom umiddelbart. Mens Leif Lorentzen var på vei bort fra de 6251 8,8 cm luftvernsgranatene som var lagret, kom storsmellen. Det var den som skapte den atombombelignende soppen over Trondeneshalvøya. Det hele fortonte seg som et ubegripelig inferno. På storlageret til Norull, nesten nederst i Havnegata, var de i ferd med å sluttføre arbeidet med en større ordre, og skulle ha «fem-minutt». De tre som satt utenfor den doble port-døra ble vâr en stor røyksopp over Kråkenes. Lyden fra eksplosjonen kom akkurat idet fjerdemann var på tur ut porten, tett fulgt av trykkbølgen som kasta ham inn igjen idet han så å si tok i mot med solar plexus. Prosjektiler fra eksploderte granater, steiner og annet falt ned rundt omkring på Trondenes, noe knuste ei betongtrapp og mye kom susende og slo ned i sjøen utenfor Kråkeneset, men også så langt ute som på Måga og på Sandsøya falt varene ned fra skjelvende butikkhyller.Les mer... |
Uke 36 / Veke 36Om eplehøst og annet i Niels Høeghs veis barndom er en utdypende beretning rundt basisartikkelen om Niels Høeghs vei på Strømmen. Noen av oss som vokste opp i veien i årene før andre verdenskrig, har skrevet ned noen av våre minner fra denne tiden. Den gjør ikke krav på å være en altomfattende historie, men for den som er interessert, finnes det mer i bøkene som er nevnt i litteraturlisten sist i beretningen.Anlegget av Niels Høeghs vei startet rundt 1920 i brattbakken, altså i motsatt ende av dagens nummerrekkefølgen. Ved krigsutbruddet i 1940 var omtrent halvparten av tomtene bebygd. Med dagens utbyggingstakt vil Niels Høeghs vei snart være omsluttet av bebyggelse på alle kanter, men for hundre år siden fantes knapt et eneste hus på Bråtejordet. Et lite blikk på områdets etableringsfase kan da være av verdi.Bråte var en spennende nabo for barn på den tiden. Stor høylåve med låvebru, 6 hester som daglig fikk på seletøy, opptil 50 kyr som skulle melkes, stor sagflisbinge med en mengde isblokker som trengtes for å kjøle ned melken gjennom hele sommerhalvåret. Basing i høyet fikk vi også lov til, i hvert fall i enkelte perioder. Hele året lå Bråtedammen og fristet, og der var det alltid noe å foreta seg. Om vinteren var den akkurat stor nok for noen runder på skruskøyter før snøen la seg for godt. Lenger opp lå hele Bråteskogen og ventet. Vår og sommer med kongledyr, seljefløyter, demninger og trær å klatre i. Om vinteren fantes fine skiløyper, både for langrenn, utfor og hopping i Skaubakken.Les mer... |
Uke 37 / Veke 37Lunnøy er ei fråflytta øy i Austevoll kommune. Ein finn spor etter menneske frå førhistorisk tid ved at det ligg gravhaugar og fleire mindre klebersteinsbrot frå yngre jernalder her. Dei første skriftlege kjeldene som fortel om busetjinga, er frå 1600-talet. Det har aldri vore fleire enn fire gardsbruk på øya, og det høgaste folketalet var 40 personar i 1940. Talet på husstandar var åtte i 1940-åra. Gardbrukarane på den 0,6 kvadratkilometer store øya var fiskarbønder. I 2019 flytta den siste fastbuande frå Lunnøy. Fleire fritidsbustader er bygde dei siste tiåra, og den lokale snøggbåtruta har stjernestopp her. Namnet kjem av norønt hlunnr som betyr lunne eller rund stokk, ein såkalla rullestokk, som vart lagt under båten når den skulle dragast på land. Ser ein øya frå nord, skrår ho austover, og dei runde haugane på austsida liknar lunnar som ligg etter kvarandre oppover eit båtoppdragLes mer... |
Uke 38 / Veke 38Magnhild Hagelia (fødd 6. mai 1904, død 4. juli 1996) var Noregs fyrste kvinnelege lagtingspresident. Ho vaks opp i Gjerstad på garden Hagelia, ho var eldst av åtte sysken. Foreldra var småbrukar Peder Jakobsen Hagelia (1874–1941) og Karen Tomine («Mina») Pedersdatter Gryting (1881–1956). Ho hadde revisorkurs, gjekk på Treiders handelsskole og hadde eksamen i jordbruksbokføring. Magnhild Hagelia var ugift. Ho blei valt inn i kommunestyret i Gjerstad for Arbeiderpartiet i 1945, men flytta kort tid etter valet. Seinare vart ho valt medlem i kommunestyret i Fjære 1947–1951, i Øyestad 1956–1959 og Grimstad 1971. Magnhild Hagelia satt på Stortinget i 16 år frå 1950 til 1965, då ho vart valt inn var ho den fyrste kvinna som blei valt på Stortinget frå Aust-Agder. I 1962 blei ho valt til visepresident i Lagtinget, og blei då den fyrste kvinna som leia et møte i nasjonalforsamlinga.Les mer... |
Uke 39 / Veke 39 Venner og studiekamerater fant Dunker kretsen med Johan Sebastian Welhaven, Anton Martin Schweigaard, P. A. Munch og Andreas Munch. De satte verdifull tradisjon, god form og klar tale høyt og så på seg selv som nasjonale og nytenkende. Dunker var bidragsyter til avisen Den Constitutionelle som framsto som et organ for denne kretsen. Han hadde en selvstendig og kritisk samfunnsorientering. Han hadde tidlig en åndsaristorkratisk og konservativ orientering, men hans sterke rettsfølelse og avsky for all tvang førte ham i en mer liberal, progressiv retning. Dunker var svært engasjert i spørsmål rundt unionen med Sverige, konstitusjonen og monarkiets rolle. Hans konservative syn rundt dette ble felt ned i skrivet Om den norske Constitution fra 1845, og dette markerte hans første politiske opptreden. Dunker ville at kongen skule få mer makt og gi ham absolutt veto i alle politiske spørsmål der loven ikke uttrykkelig forbød det. Siden Norges regjeringsform ble definert som «indskrænket monarkisk», holdt Dunker monarkiet for det grunnleggende og mente man burde etablere et «modificeret Enevælde». Han ble derfor oppfattet som «erkerojalistisk» reaksjonær, noe som overhode ikke bekrymret han i det hele tatt.Les mer... |
Uke 40 / Veke 40Bodin prestegård var prestegård for Bodin prestegjeld, et vidstrakt prestegjeld som fram til 1770 omfattet det meste av Salten. Gården lå like ved Bodin kirke og Bodøgård. Prestegården var en stor eiendom som strakk seg helt fra Hangåsbukta ved Bodøsjøen i sørvest, over og forbi Junkersfjellet til Skardalen og Bertnesskaret i nordøst. Eiendommen omfattet det meste av de såkalte Rønvikjordene, men disse er i all hovedsak dyrket opp i forrige århundre. Den gamle innmarka på gården lå hovedsakelig rundt selve gårdstunet og mot vest . På 1890-tallet ble det bygd ny prestegård på Rishaugen vest for den opprinnelige gården og den gamle prestegården ble tatt i bruk som landbruksskole. De gamle bygningene ble imidlertid revet og erstattet av nye moderne skolebygninger. Etter at landbruksskolen ble nedlagt ble disse tatt i bruk som Nordland kultursenter. Prestegården som ble bygd på Rishaugen ble solgt til private i 1954 og det ble bygd ny villa som prestebolig nærmere hovedveien. For få år siden ble også denne solgt til private.Les mer... |
Uke 41 / Veke 41 Verkseier Lauritz Benedictus Schibbye fotografert med sin hustru Antonette Vilhelmine 26 år senere, samme år som de begge døde. Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum (1906) Schibbyeslaget var et arbeideropprør 19.–21. mai 1880 på Ensjø i Aker/Kampen i Kristiania for høyere lønninger ved teglverkene i Aker. For at dette skulle skje, satte teglverkseiere som premiss at en slik lønnsøkning måtte gjelde alle teglverkene slik at de fikk de samme rammebetingelsene. Dette gikk eieren av Ensjø teglverk, Lauritz Benedictus Schibbye, sterkt imot, og teglverksarbeidernes sinne og aggresjon rettet seg dermed mot ham. Schibbyes teglverk og hjem ble åstedet for opprøret.Les mer... |
Uke 42 / Veke 42Gunhild Helene Ugland (født 11. februar 1877 på Lille Augland i Froland kommune i Aust-Agder, død 1. august 1940 på Borås Lazarett i Västergötland i Sverige) var utdannet lærerinne, men «hoppet av» og ble sosialistisk agitator. Som så ble hun den første som tok seg fram til gruvebyen Sulitjelma, og implisitt; den første – og eneste sosialistiske agitator som greide å holde foredrag i «Lapplands Helvete». Men hun var også vår første kvinnelige arbeiderdikter. Hun var dessuten den som skrev prologen til kvinnenes første 17. mai-tog, og hun ble styremedlem i det første sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Hun holdt innledning, som norsk gjest på en av Skandinavias første sosialdemokratiske kvinnekonferanser – i Sverige. Her ble hun også valgt til konferansens referent.Les mer... |
Uke 43 / Veke 43Opprøret i 1436 var en av flere reisninger i Norge mot skatter og overgrep fra utenlandske fogder innsatt av unionskongen Erik av Pommern (1389–1442). Det ble ledet av adelsmannen Amund Sigurdsson Bolt fra Våler i Borgarsyssel og bestod hovedsakelig av storbønder fra Borgarsyssel og Romerike med nære bånd til både adel og odel. Sigurdsson og hans menn ble imidlertid møtt med motvilje hos det norske riksrådet og da det kom til væpnet konfrontasjon grep stormennene fra Akershus og Oslo inn med makt. Opprørerne ble tvunget til å overgi seg og gå med på et forlik der riksrådet dikterte vilkårene.Les mer... |
Uke 44 / Veke 44De første norske kvinnene med doktorgrad er en oversiktsartikkel som inkluderer doktorgrader tatt både i utlandet og i Norge. De tre første kvinnelige doktorgradene ble tatt i Sveits. Den aller første norske kvinnen som tok en doktorgrad, var Agnes Mathilde Wergeland (1857-1914), som disputerte i Zürich i Sveits i 1890 på et emne innen rettshistorie i middelalderen. Den første kvinne som disputerte i Norge, var tyskfilologen Clara Holst, som disputerte i Kristiania i 1903 på et emne om bruk av tyske låneord i dansk. Clara Holst (1868-1935) var språkforsker. Hun var den første kvinnelige filologistudenten ved universitetet i Kristiania (1890) og den første kvinnen som tok språklig-historisk embetseksamen (1896). Holst var også den første kvinne som disputerte for doktorgraden i Norge (10. desember 1903). Hun fikk likevel ingen akademisk karriere i Norge, og trakk seg tilbake fra det akademiske liv rundt 40 år gammel.Les mer... |
Uke 45 / Veke 45 Gruppebilde av Norges Handelsstands Forbund, hvor Frederiksen før sin død satt i styret, utenfor hovedbygningen mot hagen på Melbo hovedgård i juni 1933. Foto: Gustav Lind/Oslo Museum Han var en av pionerene i industribyggingen i Nord-Norge på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Han drev handelsstedet Melbu opp til å bli et viktig næringslivssentrum i Vesterålen og spilte en viktig rolle i moderniseringen av den nordnorske fiskeflåten og fiskeforedlingsindustrien.Les mer... |
Uke 46 / Veke 46Karoline Mathisen (født i Tromsø 5. januar 1898, død samme sted 4. april 1981) var allmennlege med privatpraksis i Tromsø i over 50 år. Utover legegjerningen engasjerte hun seg i et bredt spekter av saker både lokalt og nasjonalt – som politiker, lobbyist, organisasjonskvinne, skribent, redaktør, radiokåsør, foredragsholder med mer. Hun var en nasjonalt kjent stemme, og i hjembyen ofte bare nevnt med fornavn.
Et intervju i Lofotposten i forbindelse med 60-årsdagen åpner slik: «I kraft av sin vitalitet, store arbeidskraft og vidtfavnende interesser har dette ene mennesket i årenes løp og i manges bevissthet etablert seg som litt av en nord-norsk institusjon.» Arne Skouen kalte henne Nord-Norges sosiale samvittighet. Hun var særlig opptatt av helse- og sosialspørsmål og en pådriver for reformer. Mathisen var også kvinnesaksforkjemper og patriot på Nord-Norges og Tromsøs vegne. Les mer... |
Uke 47 / Veke 47Rosa Anna Charlotte Asmundsen, f. Baldani (1846-1911) var skuespiller og sangerinne. Hun ble født i Kristiania, og debuterte som 14-åring ved Kristiania Norske Teater. Hun og ektemannen Jacob Hveding Asmundsen ble en del av den faste besetninga ved Bergens Nationale Scene da den åpna i 1876. I lystspill og vaudeville ble hun ofte brukt i roller som skulle være vakre, skjelmske og listige, ofte kammerpiker. Begge barna hennes, Georg Marius Asmundsen og Sigurd Asmundsen ble også skuespillere.Rosa Baldani ble født i Christiania som datter av gipsfabrikant Giovanni Baldani og Anne Eriksdatter. Faren hennes er som regel oppført som gipsmaker, men trolig er han den samme Giovanni Baldani som på 1840-tallet underholdte med sine dresserte aper og pudler og som deretter en tid forsøkte seg som sirkusdirektør.Rosa selv debuterte som 14-åring ved Kristiania Norske Theater. Henrik Ibsen var selv kunstnerisk leder ved teateret på dette tidspunktet, og det var som Egil i Hærmennene på Helgeland at hun fikk sin debut i 1860. Senere samme år spilte hun tittelrollen i Ole Lukøie.I 1861 reiste hun til Trondheim, hvor hun hadde fått et engasjement ved Det norske theater som ble stifta i 1861. Rosa var 15 år gammel da hun begynte der, og de første ti åra omtaler ikke avisene henne i noen rolle. En avisartikkel fra 1863 hevder at hun «blev optagen paa Prøve, fundet noget for let og - forliden, og har siden troligen gjort Tjeneste som Choristinde og af of til optrådt i en ubetydelig Rolle.» Siden man ikke var fastlønna som skuespiller, betydde dette også at hun tjente veldig lite.Les mer... |
Uke 48 / Veke 48Oscar Olsen (født 16. januar 1868 i Kristiania, død ca. 1925), oftest kalt Oscar Dame eller bare Dama, var småkremmer. Han solgte små gjenstander som ståltrådarbeid, såpe og blomsterpinner, og kunne også synge og spille gitar. Oscar kom opprinnelig fra Vålerenga, og reiste særlig i indre Østfold og på Hedmarken. Det er tydelig at Oscar ble lest som kjønnsmessig annerledes av folka han møtte. Øyvin Ribsskog fortalte at han iblant skal ha blitt kalt Mathilde. I ettertid er det vanskelig å vite om Mathilde var hans foretrukne navn, eller om det var et økenavn. Det er ikke mulig å vite om Oscar hadde kjønnsinkongruens, var født med en intersextilstand, eller om han bare ble lest som feminin av menneskene han møtte. Når denne artikkelen bruker navnet Oscar og pronomenet han/ham er det dels fordi det reflekterer navne- og pronomenbruk i skriftlige kilder og dels fordi han er sitert på å omtale seg selv som "han Oskar". Oscar var en person mange snakka om og kjente til, selv om de kanskje ikke kjente ham personlig. Fortellingene om ham har vandra på folkemunne. Noen av dem er motstridende. Det kan også virke som om det i folkeminnet har skjedd en sammenblanding mellom Oscar og en annen luffer, Johan Dama, som også kom fra Vålerenga.Les mer... |
Uke 49 / Veke 49Forsøksgymnaset i Oslo (FGO), oftest omtalt bare som Forsøksgym, var en alternativ videregående skole som ble etablert i 1967 og nedlagt i 2004. Den var basert blant annet på Mosse Jørgensens pedagogiske filosofier, med fokus på frihet, medbestemmelse, valgmuligheter og direkte demokrati.Skolen ble etablert som et privatisttilbud. Den hadde aldri eksamensrett, og elevene måtte derfor ta sin examen artium som privatister. På muntlig eksamen hadde de rett til å ha sin egen faglærer fra Forsøksgym som eksaminator. En av målsetningene var å skape en skole der elevene selv var aktive deltakere i en demokratisk institusjon. På allmøtene, som var det viktigste styringsredskapet, hadde elevene samme rettigheter som de ansatte. Det var også et styre, «Rådet», som besto av fire ansatte og fire elever som ble valgt av allmøtet. Det var ikke noen rektor i vanlig forstand; i stedet ble en eller to lærere valgt som skoleleder for ett etter to år på allmøtet. I hovedsak ble denne strukturen stående gjennom hele skolens historie. Tilbudet på Forsøksgym ble ved nedleggelsen erstatta med ei privatistlinje på Elvebakken videregående skole. Det var en yrkesretta skole, som med denne linja fikk et tilbud innen studiespesialisering. De har beholdt den muligheten, og har noe tilbud for privatister, men det lille som ble med over av Forsøksgyms struktur forsvant da de siste elevene derfra gikk ut av skolen.Les mer... |
Uke 50 / Veke 50Betzy Akersloot-Berg, født Betzy Rezora Berg (født 16. desember 1850 i Aurskog, død 18. desember 1922 i Nederland) var marinemaler. Hun malte mye i Nord-Norge, og selv om hennes mannlige kolleger Otto Sinding og Peder Balke gjerne får æra for å ha gjort det nordnorske landskapet kjent, er hun minst like viktig i den sammenheng. Hun malte helst utendørs, en plein air, og under en utstilling av mange av hennes verker på Nordnorsk kunstmuseum, Sjøgata 1 i Tromsø fikk hun tittelen «Badass marinemaler». Selv om hennes kunst finnes i en rekke norske samlinger, har hun ofte blitt oversett. I 2019 ble hun kjent for et bredere publikum gjennom den nevnte utstillinga i Tromsø, og ikke minst gjennom et stunt der offentlige statuer i Tromsø og Harstad ble plassert i kasser liknende den hun gjerne satt i når hun malte ved sjøen.I 1893 gifta hun seg med Gooswenius Gerardus Akersloot. De kjøpte i 1896 et hus på øya Vlieland, «Tromp's Huys», der de bodde resten av livet. Dette huset er siden 1955 innreda som museum, med 182 av bildene til Betzy Akersloot-Berg. Gjennom mange år reiste ekteparet årlig til Norge, der hun malte langs kysten fra Lindesnes til Nordkapp. Det ble også en rekke malerier fra den nederlandske kysten. Hun var svært produktiv som kunstner, og hadde mottoet «Arbeid er livets lyspunkt». Hun så på malerkunsten nærmest som et religiøst kall. Kunstnerisk kan hun sies å være naturalist, i den forstand at hun var friluftsmaler. I de eldste maleriene finner man et nærmest impresjonistisk penselstrøk, der inndlytelsen fra Frits Thaulow er synlig. Dette endre seg etter at hun møtte Mesdag; fra andre halvdel av 1880-åra har hun overtatt han djerve penselføring. I 1890-åra fant hun sitt eget formspråk, med et friere og mer enhetlig uttrykk. Hun forholdt seg ikke til stilretninger, men til havet og norskekysten som emne. De aller fleste av verkene er marinemalerier, men hun har også motiver fra italienske landskap og antikke ruiner. Landskapene har ofte med handlingselementer, blant annet skip i storm og zeppelinere fra første verdenskrig. Hun var et særsyn når hun malte i hardt vær. Hun hadde da med seg ei trekasse med et sete, rom for malerutstyr og ei arbeidsplate - og en rød vimpel som vaiet i vinden.Les mer... |
Uke 51 / Veke 51Paviljongen på Torget i Steinkjer ble bygd og montert i 1911. Det var leseselskapet / herreklubben «Stenkjær og Omegn Athenæum» som fikk musikkpaviljongen opp å stå på Torget. Byggverket var ikke bare et markert innslag på Torget, men og et samlingspunkt for byens folk og besøkende før andre verdenskrig. Fra 1911 til 1940, i samfulle 29 år sto musikkpaviljongen på Torget i Steinkjer. Stenkjær og Omegn Athenæum ble i følge Steinkjerboka fra 1957 stiftet i 1869. Formålet var «at befordre dannende Underholdning ved gavnlig Læsning og Selskabelige Sammenkomster». Hver tirsdag mellom kl. 18 og 19 kunne man få låne bøker fra selskapets eget bibliotek. Og i selskapets lokaler var det lagt ut aviser og tidsskrifter. Allerede i 1879 abonnerte de på 17 forskjellig aviser og tidsskrift. De hadde sine lokaler i brennevinshandler Frøseths gård på Nordsia. Men det er Olav L’Orange som i grove trekk forteller historikken omkring dette særdeles elite- og herreklubb-pregede leseselskapet. Selskapet hadde gjennom det meste av sin tid mellom 15 og 20 medlemmer av kategoriene offiser, fogd, rittmester, lege, lensmann, handelsborger og sakfører. Etter hvert økte foreningens boksamling til mer enn 800 bind, som skal ha overlevd bybrannen i 1900. Stedets kondisjonerte herrer møttes gjerne her for å drøfte store og mindre viktige saker, men også for å ta en varm toddy eller mer. Som for eksempel 17. mai 1879, da måtte politiet rykke ut for å roe ned de feststemte som hadde besluttet å avslutte dagen og kveldens festligholdelse med en prosesjon gjennom byen til Torget. De ble stanset og bedt om å avvikle toget med musikken i tet.Les mer... |
Uke 52 / Veke 52Fritz Robert Mankiewicz (født 1872 i Tyskland, død 27. oktober 1942 på Hamar) var en tysk, jødisk flyktning som endte sitt liv i Hamar kretsfengsel. Mankiewicz hadde før nazistenes maktovertakelse vært en framtredende bondeleder i Schleswig-Holstein, og han skal som ung mann ha blitt dekorert av Bismarck. I 1930-åra var han forvalter på et stort gods nær Berlin. Alt dette betydde ikke noe etter at Nürnberg-lovene trådte i kraft, og den systematiske diskrimineringa, forfølgelsen og etter hvert massedrapene tok til. Teknisk sett var han halvt jødisk, noe som førte til at han ble ramma av de antisemittiske lovene. Han var gift med Jeanne Mankiewicz, som var halvt engelsk og halvt fransk. De ble kjent med Robert Riefling og hans kone Amalie Christie; begge var pianister, mens Jeanne Mankiewicz var fiolinist. For å beskytte sin kone tok Mankiewicz ut skilsmisse, og rømte landet.Den 26. oktober 1942 ble Mankiewicz, som et stort antall andre mannlige jøder i Norge, arrestert. Han ble plassert i Hamar kretsfengsel, og skulle sendes videre til Oslo. Han var tydeligvis forberedt på at noe slikt kunne skje, for han hadde en cyankaliumpille skjult i signetringen sin. Natta til 27. oktober tok han denne, og på morgenen ble han funnet død på cella.Les mer... |
Uke 53 / Veke 53Magnus Lagabøtes landslov eller bare Landsloven var en lovsamling som ble vedtatt under kong Magnus Lagabøte i 1274. Den er opphavet til hans tilnavn, «lovforbedreren». Loven samlet de gamle landskapslovene i én felles lovsamling som var gjeldende rett for hele landet. I 1276 kom Byloven i tillegg til Landsloven.Trolig begynte arbeidet med å lage en felles landslov under Håkon IV Håkonsson, som regjerte fra 1217 til 1263, men det ble hans sønn Magnus som fullførte arbeidet. En del av inspirasjonen kom fra Castilla, og den norske landsloven er tydelig basert på romerske rettstradisjoner. Da Kristina Håkonsdatter i 1258 ble gift med prins Filip av Castilla reiste en stor gruppe fra hoffet med henne. De fikk i Castilla kjennskap til det omfattende lovarbeidet som pågikk der, og som ble til Las Siete Partidas. Da loven kom var det få europeiske land som hadde riksdekkende lover. Fredrik 2 av Sicilia hadde gitt en landslov i 1231, og Alfonso X av Castilla ga en landslov i 1265. Ellers var det stort sett landskaps- og bylover som var vanlig. I 1274 klarte kongen å få godkjent loven på Frostating. Dermed var landskapslovene harmonisert, og det var mulig å gå en ny runde for å få godkjent landsloven. Den ble vedtatt på Frostating, og senere godkjent av de andre landskapstingene. Opphavsmessig kan loven deles i fire omkring like store deler. En fjerdedeler eldre norsk rett som er henta direkte inn, en fjerdedel eldre rett som er noe omarbeida, en fjerdedel eldre rett som er sterkt omarbeida og den siste fjerdedelen er ny rett. Det ser ut til at de fire landskapslovene har fått omtrent like mye plass i landsloven, slik at den ble en god sammensmelting av de eldre lovene.Les mer... |
.jpg)
.jpg)
.jpg)
