lokalhistoriewiki.no:Ukas artikkel 2018

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:

{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''

Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.

For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.


Uke 1 / Veke 1

Den nye kommunen har navn etter det kjente landemerket Færder fyr.
Foto: Ole Gaasø (2008)

Færder kommune ble opprettet den 1. januar 2018 ved sammenslåing av tidligere Tjøme og Nøtterøy kommuner i Vestfold. De to kommunene hadde 20. januar 2016 felles kommunestyremøte der ønske om sammenslåing ble vedtatt, og 18. mars samme år ble sammenslåing formelt vedtatt av Kongen i statsråd. De to kommunene hadde til sammen 26 445 innbyggere per 1. januar 2015. Av disse bodde 21 483 i Nøtterøy og 4962 i Tjøme. Forut for de kommunale vedtakene var det holdt folkeavstemning i Tjøme. Denne ble gjennomført på valgdagen i 2015. 45 prosent stemte for sammenslåing med Nøtterøy, 18 prosent for sammenslåing med Nøtterøy og Tønsberg og 36 prosent stemte for å forbli en selvstendig kommune. Den 28. oktober 2015 inviterte Tjøme nabokommunen til forhandlinger, og 4. november 2015 takka et enstemmig formannskap i Nøtterøy ja til dette. Les mer...

Uke 2 / Veke 2

Gunnar Sønsteby 2008.
Foto: Arnephoto, Wikimedia Commons.
Gunnar Sønsteby, kjent som «Kjakan» og «No. 24» (født 11. januar 1918Rjukan, død 10. mai 2012 i Oslo), var en av de mest kjente motstandsmennene under andre verdenskrig. Han er den eneste nordmann som er dekorert med Krigskorset med tre sverd. Sønsteby var opprinnelig fra Rjukan. Foreldrene var Gustav Sønsteby (1885-1960) og Margit født Lien (1888-1964). De flyttet fra Notodden, der Gustav var anleggsarbeider, til Rjukan i 1912. Der ble Gustav ansatt ved Norsk Hydro som håndverker, arbeidsformann og skiftarbeider. Moren var fra Notodden og var utdannet syerske. Familien bodde i Gunnars oppvekst i en toroms leilighet i en av Hydros firemannsboliger. Gunnar hadde en søster.

I motsetning til hva som var vanlig andre steder i mellomkrigstida, var det på Rjukan bevisst lagt til rette for en brei sosial rekruttering til høyere utdanning. Også for arbeiderungdom med lyst og evner i den retning var det naturlig å velge middelskole og gymnas. Gunnar Sønsteby tok artium i 1937. Det dannet seg tidlig et sterkt antinazistisk miljø ikke minst blant skoleungdommen på Rjukan.Les mer...

Uke 3 / Veke 3

Den daværende Haslum stasjonBærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon.
Kolsåsbanen er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt.Les mer...

Uke 4 / Veke 4

Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362.
Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910)

Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.Les mer...

Uke 5 / Veke 5

Flyfoto av Sandvika 1933-36.

Industrialiseringen av Sandvika i Bærum kommune hadde sin første fase fra rundt 1870. Igangsetter for mange av bedriftene i og ved Sandvika var Caspar Donato Brambani, men også familiene Heitmann (med Victoria Linoleumsfabrikk) og Lyche (med Hamang Papirfabrikk) var meget sentrale. Industrialiseringen var med på å legge grunnlaget for at Sandvika på 2000-tallet fikk bystatus.

Sandvika hadde alltid hatt båtanløp, og fra 1872 også jernbanestasjon. Herfra gikk sidespor til flere av fabrikkene nevnt under. Fabrikkene står her i den rekkefølgen de lå på vei oppover Sandvikselva; det bemerkes at man ikke ville funnet alle i drift på et og samme tidspunkt.Les mer...

Uke 6 / Veke 6

Flyfoto med omtrentleg omriss av kyrkjetomta.

St. Peter kyrkje var ei kyrkje på garden Opsvik (tidl. Oksvik) på Stranda i Møre og Romsdal. Kyrkja blei truleg bygd alt på 1000-talet og nemnd som soknekyrkje på 1400-talet. Kyrkja eller kyrkjestaden var i bruk seinast i 1570-åra. Kyrkja og soknet var nedlagt i 1589 då den ikkje er nemnd i kyrkjerevisjonen dette året, men både på 1700 og 1800-talet var det framleis synlege restar etter kyrkja. I 1876 målte Peder Fylling opp kyrkjetufta til 8x10 meter, og ein steinkross hadde stått vest for kyrkja nokre år tidlegare. Delar av tufta etter kyrkja og deler av fundamentet for kyrkjegardsmuren er framleis synleg som såkalla crop-marks, dvs. variasjonar i vegetasjonen. Les mer...

Uke 7 / Veke 7

Eldre gravminner ved Flesberg stavkirke, Numedal.
Foto: Stig Rune Pedersen (2011)

Et gravminne er en minnegjenstand i stein, metall eller tre som settes opp ved en grav. På den er det skrevet avdødes navn, fødsels- og dødsår, gjerne også full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk omramming på gravminnet. Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner ofte som gravrøyser. I ættesamfunnet var det vanlig at ætten tok seg av sine døde og gravla dem i egen jord.

Da kristendommen kom, ble det påbudt at døde skulle begraves i viet jord, dette ble et markant brudd med tidligere gravferdstradisjon. Det ble opprettet gravsted og anlagt kirkegårder rundt kirkene. Men først i middelalderen ble det vanligere med gravminner på gravene. I kristen gravferdsskikk skulle det være likhet for alle, men særlig den rike adelen fikk fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet. Opp gjennom tiden har det vært slik at enkelte steder på kirkegården var bedre ansett enn andre.Les mer...

Uke 8 / Veke 8

Marianne og Ola K. Brøste.
Foto: Ukjent

Ola K. Brøste (født 5. desember 1875 i Nedre Kleiva i Romsdalen, død 10. desember 1970Verma) var gardbrukar på fjellgarden Ner-Brøste øvst i Romsdalen. Foreldra var Ingeborg Pedersdtr. (1843-1935) frå Nest-TandeLesja og Knut Olsson Kleven (1840-1910) som var født på Ner-Brøste. Da Ola overtok Ner-Brøste, var ikkje jordvegen dyrka opp i nemnande grad. Han, og etter kvart sønene, rydda og dyrka minst 100 dekar. For det fekk han i 1929 diplom og ein sølvkopp. Buskapen var frå starten ein hest og 4-5 kyr. I 1939 var det tre hestar, 27 storfe og ein del sau. I 1938 var kornavlinga på 5000 kg godt bygg. Som nemnt under garden, var skogen viktig. Da Ola bygde om saga til sirkelsag i 1917 var kraftverket ved Stavem under bygging, og da måtte det rivast eit sagbruk som han kunne kjøpe delar frå. Deretter kjøpte Ola mykje tømmer også på Lesja-sida av fylkesgrensa. Særleg i 1933-34 hogde og skar dei mykje tømmer, mellom anna til den nye stugubygninga som Erika og Knut bygde på garden. For oppgjør for fallrettane i Ulvåa bygde han om saga i 1934.

Ola var aktiv på saga så lenge den var i bruk. Siste gongen det er nemnt var i 1959. Da var han 84 år.Les mer...

Uke 9 / Veke 9

Jørgine Paulsdotter Fossen (1861–1940) med åtte av dei tretten ungane. Ho vart enke eit år etter at minstejenta kom til verda. Bak frå venstre: Hjalmar (f. 1903), Gunvor Marie (f. 1885), Josefine Severine (f. 1889), Mathilde (f. 1890) og Johannes (f. 1896). Foran frå venstre Charlotte Johanne (f. 1898), Jørgine med Ingeborg (f. 1905) på fanget og Kristine (f. 1900).
Foto: Ukjend (1907/1908)
Jørgine Paulsdotter Fossen (fødd 1. februar 1861 i Sør-Aurdal, død 16. mars 1940 i Nes i Hallingdal) var ei småbrukardotter frå Valdres som levde det meste av sitt liv som møllar- og husmannskone og enke i Nesbyen i Hallingdal. Ho hadde eit liv prega av slit og ulukker, men trass all motgang klarte ho å oppdra tretten ungar og å gje dei eit godt grunnlag i livet. Far hennar, Paul Andersson Bakken, var òg ein slitar, og det er sagt om Jørgine av dei som kjende ho, at ho var like sta, seig og sterk som han.Les mer...

Uke 10 / Veke 10

Kart over Gamlebyen, tegnet av Finn Bjørklid.

Gamlebyen er den eldste delen av Fredrikstad by. Den ble grunnlagt 12. september 1567 på østsiden av Glomma, hvor elva deler seg i to løp. Kong Frederik II signerte byfundasjonsbrevet, og Fredrikstad ble den første norske by som ble grunnlagt etter middelalderen og den første som kongen tillot at ble oppkalt etter kongen selv. Gamlebyen i Fredrikstad med sin unike bybebyggelse innenfor de velbevarte festningsverkene fra 1660-tallet gjør den til Nord-Europas best bevarte festningsby.Les mer...

Uke 11 / Veke 11

Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1964)

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere.Les mer...

Uke 12 / Veke 12

Oddvar Aas fotografert i Stockholm i 1946.
Foto: Dagens Nyheter
Oddvar Aas (født 1910 i Hokksund i Øvre Eiker, død 1989) var journalist, pressemann og diplomat. Han var journalist i Fremtiden og Arbeiderbladet før han ble ansatt i Utenriksdepartementet, der han arbeidet til han gikk av med pensjon i 1978. Oddvar Aas var sønn av lærer Hans Christian Aas (1867-1929) og lærerinne Oleanna Klara Evensdatter Laeskogen (1864-1940). De var i slekt og kom fra Toten. Aas vokste opp på småbruket Kantum ved Hokksund. Hans søster var billedkunstneren Hjørdis Aas Adler.

I ungdomsårene skrev Aas revytekster til noen av de første Eiker-revyene sammen med svogeren Rolf Adler og den senere teatermannen Alfred Solaas, som i sin ungdom bodde hos familien Aas på Kantum. I disse revyene opptrådte både Aas og Solaas.Les mer...

Uke 13 / Veke 13

Seks veteraner fikk Klostermedaljen 2. mars 1952. (Klikk på bildet for å få fram navna til alle på bildet.)

Malm Avholdslag i daværende Beitstad kommune i Trøndelag ble stiftet i 1886. Dette skjedde ved at Beitstadens Totalafholdsforening, som seinere ble til Beitstad Avholdslag, ble delt, slik at den opprinnelige foreningen ble til henholdsvis Solberg Totalafholdsforening og Malmo Totalafholdsforening. Malmo-laget fikk en pangstart med 78 innskrevne medlemmer som om litt økte til i overkant av 100 mer og mindre aktive – barn inkludert, og før århundreskiftet var de blitt mer enn 200 i alt. Laget debatterte, skolerte seg og konkurrerte. Konkurransen om medlemsmassen gjorde at laget fikk størst konsentrasjon på Vadaneset etter hvert som losjene fra IOGT fikk større grobunn. Sangkor, barne- og ungdomslag, utflukter til Fjellet og mer eksotiske steder var ikke nok til å rekruttere utenfor kretsen rundt Vaggen, Våde og Vadaneset. Men i 1986 kunne folket på Vadaneset markere foreningens 100 år med sammenhengende drift for «Alles Vel».Les mer...

Uke 14 / Veke 14

Nelaug stasjon var krysningspunktet mellom Sørlandsbanen og Treungenbanen.
Foto: OpenStreetMap
Treungenbanen var betegnelsen på jernbanen fra Arendal i Aust-Agder til Treungen i Nissedal kommune i Telemark. Den nedre delen av banen er fremdeles i drift under navnet Arendalsbanen fra NelaugSørlandsbanen til Arendal. Sidebanen fra Nelaug til Treungen ble nedlagt i 1967. Fram til 1913 ble Treungenbanen omtalt som Åmlibanen. Treungenbanen hadde sidelinje fra Rise til Grimstad. Denne strekningen ble bygd som en privatbane, men ble i 1912 overtatt av NSB og drevet under navnet Grimstadbanen. En forlengelse fra Treungen til Fyresdal ble også lenge diskutert, men kom aldri til realisering.

Både Treungenbanen og Grimstadbanen ble bygd for smalsporet drift, men deler av banelegemet var ferdig profilert for normalspor.Les mer...

Uke 15 / Veke 15

Nordlandsfembøringen Grytir på veg til KYSTENs landstemne i Bodø i 2006.
Foto: Arne-Terje Sæther

Nordlandsbåt er fellesnamnet for dei tradisjonelle opne ro- og seglbåtane i Nord-Norge — frå Ytter-Namdalen og nordover til grensa mot Russland. Nordlandsbåten er, som dei fleste andre tradisjonelle båtane langs kysten, spissgatta. Han er langkjøla, meir eller mindre rakstemnt og relativt rettborda og viser lite geografisk variasjon. Historisk sett er krumstemningen den eldste typen. Han har krumma stemnar, hogde bord, karakteristiske kne som går opp i ein boge eller spiss over kjølen, skjeggkeipar og råsegl. Overgangen til saga bord kring slutten av 1700-talet førte med seg endring i forma som via nokre tildels farlige overgangstypar endte opp i den moderne nordlandsbåten med råsegl kring 1850-åra; og denne vart så lett omforma ved innføringa av sneiseglet kring slutten av 1800-talet. Innpå 1900-talet vart ein del nordlandsbåtar oppborda og utstyrt med motor, sjå for eksempel motoråttring. I dag er motoråttringen gått ut av bruk, men det blir bygd både krumstemningar, rettstemna råseglbåtar og rettstemna sneiseglsbåtar. Nordlandsbåten blir bygd i fleire størrelsar — frå toroms kjekser og opp til fembøringar som kan ha opptil seks årepar og enda fleire rom. Den største registrerte fembøringen var på 53 fot. Bindalsbåtane og ranværingsbåtane blir tradisjonelt bygd i gran, mens saltværingsbåtane tradisjonelt blir bygd i furu. Les mer...

Uke 16 / Veke 16

Hovden i 1950-åra. Bilete frå samlinga etter Knut T. Hovden. Setesdalsmuseet.

Hovden er gardsnummer 2 i Bykle kommune i Setesdal. Kjem ein køyrande frå Edland og over mot Bykle, er det å koma til Hovden mest som å koma til ein by midt i ville heia. Iallfall er dette bygdesenteret med alle sine hus, hytter, overnattingsanlegg, forretningar og serveringsstader det næraste ein kjem ein tettstad i Bykle.

Gardsbruka på Hovden ligg innunder Hovdenuten, vestanfor bygdesenteret. Det som nå vert kalla Hovden sentrum vaks fram i tida etter krigen, til å byrje med under namnet Hovdebru, fyrst seint, sidan snøggare. Men dette er sjølvsagt resultatet av ei lang utvikling, og her skal me freiste å kartleggje nokre av hovuddraga i denne utviklinga. Rimelegvis tok ho til med ein gard, og den eldste verestaden her er det bruket som nå heiter Der nede.

Fram til ein gong på 1780-talet var det berre eitt bruk på Hovden, men då vart garden dela midt i to, det vart Der Sø og Der nor, som låg jorde i jorde. Kring 50 års tid seinare, omlag 1840, vart Der sø kløyvd i to, og det eine av dei nye bruka fekk tunet sitt oppi bakkane ovanfor Der nor. Det nye bruket vart kalla Der uppe, og etter dette skifte Der nor namn til Der nede. Sidan, på 1870-talet, vart Der Uppe plass under Der nede og Der sø, og skifte då namn til Hovdeplassen. På denne tid vart husa i Der uppe flutte frå det gamle tunet og til der Plassen har tunet sitt idag.Les mer...

Uke 17 / Veke 17

Fyrverkeriet bibliotek på Raufoss.
Foto: biblioteket

Fyrverkeriet bibliotek, Vestre Toten er folkebiblioteket i Vestre Toten kommune. Biblioteket ligger i tettstedet Raufoss, i kulturbygget ved siden av Vestre Toten rådhus (Kirkevegen 8). I 2015 ble navnet endret fra Vestre Toten folkebibliotek til Fyrverkeriet bibliotek, Vestre Toten. Navnet er inspirert av fyrverkeriproduksjonen ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Tidligere var det også filialer på Bøverbru og Eina, men disse ble lagt ned i 2010. I en landsdekkende oversikt fra 1879-80 står det at «I Vestre Toten haves et Almue-Bibliothek paa 470 Bind, hvilket er samlet ved frivillige Bidrag.» Drivkraften bak almueboksamlingen var senere ordfører og stortingsmann Anton Røstøen. Utdannet fra Asker seminar arbeidet han som lærer i Vestre Toten fram til 1868. Deretter ble han handelsbestyrer med mer, med tilhold på garden Holte. I Hvem er hvem (1912) står det at han «stiftet folkebibliotek» i Vestre Toten.Les mer...

Uke 18 / Veke 18

Vestlandske Møbler i 1953.
Vestlandske Møbler vart skipa i 1929 under namnet AS Sykkylven kurvvarefabrikk. Initiativtakarar var Fridtjof Fredriksen og bror hans, Asbjørn Fredriksen snr. Skipingsmøtet, som vart halde på romet til Fridtjof Fredriksen i Lied-huset på Aure i oktober 1929, samla ti personar, som alle teikna seg for aksjar. Fridtjof var på denne tida kontormann hos Ole T. Lied, som dreiv konfeksjonsfabrikken Fønix. Det var også i fabrikklokala til Lied at korgvareproduksjonen kom i gang seinhausten 1929.

Møbelfabrikken i Sykkylven vart på 1960-talet særleg kjend for stolen Siesta, som òg førte til internasjonalt gjennombrot. I 1997 vart bedrifta seld til Ekornnes.Les mer...

Uke 19 / Veke 19

Peder Lobben fyller 80 år, 10. mai 1938. To år tidligere, i 1936, ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin virksomhet.
Foto: ukjent (Ski bibliotek)

Peder Lobben (født 10. mai 1858 i Modum, død 19. oktober 1954) var en anerkjent ingeniør og lærebokforfatter. I flere perioder bodde han i USA, men i 1914 flyttet han tilbake til Norge, der han kjøpte eiendommen Vestheim i daværende Kråkstad kommune. Vel hjemme igjen satte han i gang arbeidet med å etablere en brevskole etter forbilde av The International Correspondance School der han selv hadde tatt sin tekniske utdannelse. Peder Lobbens Tekniske Korrespondance-Skole ble startet i Kristiania i 1916. Skolen kunne tilby kurs i matematikk, fysikk, kjemi og elektronikk. Mange, både i Norge og i andre land, benyttet seg av denne brevskolen. I 1938 hadde skolen hatt rundt 16.000 elever.Les mer...

Uke 20 / Veke 20

Lensmann Martin Olaus Larsen var foreningens første formann.
Foto: Agnes Nielsen

Varteig Indremisjon ble stiftet på Brunsby i Varteig 28. november 1880 da Varteig Bibelforening, Varteig Indremissionsforening og Tune og Varteig Traktatforening slo seg sammen. Foreningen meldte seg etter to år inn i Nedre Borgesyssels indremisjon, senere Vestre Østfold indremisjonskrets.

Initiativet til sammenslåingen ble tatt av styret i Indremissionsforeningen som inviterte de to andre foreningene til et møte på Belsby 18. juli 1880 for å diskutere det de anså være en mer hensiktsmessig løsning. Den da eksisterende Indremissionsforeningen skal ha blitt stiftet i 1860. Dersom det er korrekt, var Varteigs forening en av de eldste i Norge. Under møtet ble en komite på fem valgt som skulle utarbeide forslag til statutter for den nye foreningen, og protokollen forteller at «Valgte bleve Sogneprest Neumann, Anders Lindemark, Anders Sælid, Hartmann og Ludvig Belsby». Noen endringer i statutt-utkastet ble foretatt før den nye foreningen var en realitet.

Varteig Indremisjon ønsket ikke bare å ta seg av det åndelige, i nødsåret 1932 stod den bak en innsamling til trengende som resulterte i kr 319,-. Beløpet ble delt ut til 17 personer/familier. Antallet medlemmer har variert fra 65 de første 15 årene, til 102 (1921–ca 1935), medlemstallet på 140 som listen fra 1939 inneholder er det høyeste i foreningens historie. De følgende listene fra teller 134 navn (1948), 135 navn (1950), 114 i 1963, 133 i 1974 og 98 i 1989 medlemmer.

Foreningen skiftet i 2001 navn til Varteig Normisjon, og fusjonerte i 2006 med Ise Normisjon og Felleskap@Varteig til VI-Normisjon.Les mer...

Uke 21 / Veke 21

Tersetten «Freia»
Foto: Ukjent Fra Nidaros Avholdslag 50 år: 1894 24/2 1944.

Tersetten «Freia» ble etablert i Trondheim i 1894, samme året som moderorganisasjonen ble stiftet. Tersetten var egentlig en «avlegger» av Nidaros Avholdslags sangkor, som startet opp samtidig med at om lag 40 medlemmer i Trondhjems og omegns totalafholdsforening brøt ut og dannet det mer ny-orienterte Nidaros Avholdslag. Medlemmene i Tersetten «Freia» var alle medlemmer i Nidaros Avholdslags sangkor som igjen betinget at man måtte være medlem av Nidaros Avholdslag.

Tersetten hadde en besetning på to sopraner og to alter, som alle var med i de fem årene ensemblet besto. Dette var førstesopran Amalie Øwre, seinere gift Helseth, andresopran Georgine Sten, som seinere ble gift Haugsøen, og henholdsvis første- og andre alt; Ingeborg Christiansen, seinere gift Stene og Nicoline Fladaas, som seinere ble gift Brodahl. Fru Amy Øwre Helseth var korets solist gjennom mange år og senere dets æresmedlem. Tersetten var av Trondheims beste sangkrefter, og underholdt på lagets møter og fester.Les mer...

Uke 22 / Veke 22

Timms Reperbanes bygninger fra 1876, med Strømsveien i forkant med to personer, og Helsfyr gårds jorder bak de to personene, jorder som i 1895 ble Østre gravlund. Østre Aker kirke i bakgrunnen til venstre.

Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager Wilhelm Timm. Fabrikken lå da ved utløpet av Akerselva innenfor Slusa på en tomt som var en utfylling i sjøen. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring.Les mer...

Uke 23 / Veke 23

Kolerakyrkjegarden på Dukaneset i Tysnes kommune.
Foto: Knut Rage (2017)

Kolerakyrkjegarden på Dukaneset i Tysnes kommune er den eine av tre gravplassar som vart oppretta etter koleraepidemien i 1849. Dei andre gravplassane er på Jensvoll i Uggdal og Hamarhaug ved Lukksundet, som i dag høyrer til Kvinnherad kommune. I begge høve vart gravplassane, og då særleg gravplassen på Dukaneset, lagt så langt vekk frå folk og vanleg ferdsel som råd, fordi ein var redd for smittefåra og at det ein såg på som pest kunne spreia seg vidare og utvikla seg til ein omfattande epidemi. Gravplassen vart til liks med dei andre kyrkjegardane gjort ferdig og vigsla på vårparten 1849. Året etter vart gravplassen inngjerda med ein steinmur, og i 1874 vart det laga ein smijarnsport. Martinius Tysnes nemner i sin artikkel i Sunnhordland Årbok at slik inngjerding var meir i bruk på Vestlandet enn andre stader. Kolerakyrkjegarden på Dukaneset er i dag overgrodd av gras og buskar og lite vedlikehalde. Det finst ingen synlege spor etter dei ti gravene der.Les mer...

Uke 24 / Veke 24

Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Margit Viktoria Pryser (født Hansen 11. juni 1898, død 4. juni 1986) ble født inn i en arbeiderfamilie på Grønland i Kristiania. I 2006 ble hennes pikenavn valgt da man skulle sette navn på ei ny gate i området, Margit Hansens gate. Grunnen til at vi vet mer om henne enn det de vanlige kildene, som folketellinger og kirkebøker, kan fortelle er at hun i 1970-åra fortalte barnebarnet sitt om livet på østkanten. Dette barnebarnet er historikeren Tore Pryser, og fortellingene resulterte blant annet i artikkelen «Margit fra «Nr. 13» - Sosialhistorie fra en arbeiderbygård» (1984) og senere i et kapittel i boka Mobilitet og mentalitet (2004).

Hun blei født på Vålerenga. Foreldrene var Ludvig Hagen Hansen (f. 1877 i Skedsmo, død 1966 i Oslo) og Amalie Hansine Hansen (f. 1880 i Kristiania, død 1923 samme sted), og de bodde i Sveriges gate 15. Ved dåpen i Gamlebyen kirke (Vålerenga ble ikke eget sokn før året etter) den 17. juli 1898 fikk hun navnet Margit Viktoria. Familien flytta nokså kort tid senere til en av gråbeingårdene, Jens Bjelkes gate 39, og bodde der en tid, og så til Platous gate 30. I folketellinga 1900 finner vi henne sammen med foreldrene, broren Karl (f. 1896 på Hamar) og søstera Ragnhild (f. 1899 i Kristiania).Les mer...

Uke 25 / Veke 25

Harstad meieris produksjonsanlegg på Sama.
Foto: Gunnar Reppen (2009)

Harstad meieri ble etablert som aksjeselskap 9. august 1894. Egentlig hadde det stått dårlig til med jordbruket i distriktet frem til denne tid. Men fremveksten av Harstad som by og bedre tider i jordbruket kom samtidig og bidro antakelig til gjensidig utvikling. Kvæfjord og Sørvik hadde allerede planer for oppstart av meieri. Og i februar 1895 kom begge i gang. Også på Skånland ble det lagt planer, men de kom ikke i gang før i 1923 med Sør-Trondenes Meieri. Etter kommuneindelingen i 1926 ble navnet forandret til Skånland Meieri. Harstad meieri var først ute i Nord-Norge med industriell produksjon av iskrem. Det skjedde i 1949. Omsetningen av dette produktet steg kraftig i 1950-årene, flatet siden ut og holdt seg stabil i perioden 1970-1990 på gjennomsnittlig 1,5 millioner liter årlig. Denne store produksjonen ga også en betydelig fortjeneste til meieriet. I 1990 ble det inngått en fusjonsavtale mellom Norsk Iskrem B/A, Diplom-Is A/L, A/L Iskrem, Meieriet Nord A/L og Harstad Meieri A/L. Driften av det nye selskapet skulle foregå i Harstad meieris anlegg og var garantert ut 1994. Siste iskremproduksjon var 4. juli 1994. Dermed var iskremeventyret slutt for Harstad meieris historie, og en eventyrlig gullgruve hadde den vært.Les mer...

Uke 26 / Veke 26

Portett av orgelbyggeren Knud Olsen.

Knud Olsen (født 25. september 1825, død 1898) var orgelbygger i København. Olsen var født på en plass under nordre Mauset i FurnesHedmarken. Han ble døpt i Furnes kirke den 23. oktober samme år. Foreldrene hans var ifølge kirkeboka «Inderst Ole Larsen Nordre Mouseth Eier og Hustru Anne Pedersdatter». Faddere var «Lars Eriksen Valsie Eier qd. Hans Andersen Præsts[æter] Eier qd. Anders Jensen Mouset».

Den lille Knud Olsen var dermed ikke født med de beste forutsetninger i livet. En innerst var en leieboer, og selv om det nok fantes velstående innerster, var innersten og hans familie som regel nederst på rangstigen, enda lengre ned enn husmannen. Innerster var ofte håndverkere av ulike slag, og vi kan vel regne med at far til Knud også var det – uten at det er funnet noen dokumentasjon på det.Les mer...

Uke 27 / Veke 27

Nål tilhørende Lebensborn.

Lebensborn e.V. (tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS, da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon. Det ble under andre verdenskrig opprettet flere Lebensborn-hjem i Norge enn i noen andre okkuperte land. Tyske soldater ble også oppfordret til å kurtisere lokalbefolkningen. I Norge ble var det følgende føde- og mødrehjem:Les mer...

Uke 28 / Veke 28

Bandak, den vestligste delen, sett fra Bandaksli mot Kviteseid.
Foto: Siri Johannessen (2016)

Telemarkskanalen er en vannvei mellom Skien og Dalen i Telemark. Den ble påbegynt i 1854, og i 1861 sto Norsjø-Skienkanalen ferdig. Resten, kalt Bandak-Norsjøkanalen, ble anlagt mellom 1887 og 1892. Det er det største kanalanlegget i Norge, med en lengde på 105 km. Av dette er 22 km utbygd som kanal, mens resten er naturlige elver og innsjøer. Åtte sluser med tilsammen 18 kamre løfter båtene 72 meter i løpet av strekningen. Kanalanleggene eies av Telemark fylkeskommune.

Kanalen var viktig for industrien i Telemark, men fikk på sikt ikke fullt så stor betydning som man hadde tenkt seg. Transport på landjorda ble etterhvert billigere, først på grunn av jernbanen og senere ved hjelp av tungtransport på veinettet. I den nedre delen drev man helt fram til 2006 med tømmerfløting, men etter nedleggelsen av Union Fabrikker i Skien opphørte dette.

Trafikken på kanalen er nå knytta til turisme, enten med en av de tre turistbåtene M/S «Victoria» (1882), M/S «Henrik Ibsen» (1907) eller M/S «Telemarken», eller med småbåter. NRK sendte i 2012 programmet Telemarkskanalen - minutt for minutt, der man fikk følge ei reise langs kanalen i sin helhet.Les mer...

Uke 29 / Veke 29

Bastøy skolehjem var en institusjon på øya Bastøy i Oslofjorden som etter formålet skulle være en skole for gutter som kom fra hjem med omsorgsvikt og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet opprettet de fire største norske byene hver sin «Opdragelsesanstalt for gutter», eller «vanartede og forvildete» gutter: Toftes GaveHelgøya i Mjøsa (fra 1876, opprettet i Christiania i 1844), Ulfnæsøens OpdragelsesantaltUlvsnesøy i Bruvik kommune utenfor Bergen (1881), Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutterLindøy utenfor Stavanger (1887), Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn på Ekne i Skogn kommune utenfor Trondheim (1895). Alle, bortsett fra Falstad ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Så kom også Bastøy, også på øy, til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet.Les mer...

Uke 30 / Veke 30

Sigurd Røisli i 1938. Bilde utlånt av Kjell Røisli.

Sigurd Bernhard Røisli (født 25. august 1894Østre Toten, død 10. mai 1970) dreiv foto- og radioforretning på Lena på Østre Toten. Han virka også som bygdefotograf. I utgangspunktet var fotograferinga en hobby, men etter hvert ble dette en vesentlig del av utkommet hans. Han etterlot seg et sted mellom 10 000 og 15 000 negativer som spenner over en periode på ca. 50 år, fra litt før 1915 til midt på 1960-tallet. I 2010-åra arbeider sønnen Kjell Røisli med å digitalisere samlinga. I dag henger Sigurd Røislis gamle og velbrukte Leica på veggen hjemme hos Kjell. Som årene gikk fikk den noen tekniske defekter, og de siste årene måtte han supplere med nyere utstyr. Det må vel ha vært mot slutten av 1950-tallet at han skaffet seg en Rolleiflex, noe som betydde et skifte i så vel filmformat som teknologi. I mange år var nok Hasselblad den store drømmen, men det var hinsides det som var økonomisk oppnåelig. Men han ga aldri helt opp Leica’n, selv om den fusket både i lukker og filmframtrekk.Les mer...

Uke 31 / Veke 31

Norway Street sør-øst i London.
Foto: Stig Rune Pedersen (2018)

I flere europeiske byer finnes det gater og plasser som er oppkalt etter norske steder, spesielt byer. Det er også eksempler på gater med navn etter kjente nordmenn.

En stor del av navna har ganske svak tilknytning til stedene de viser til, men fungerer snarere som symboler på det norske mer generelt. Deres funksjon er å styrke vennskapsbånda mellom Norge og «vertsbyen». Eksempler på dette finnes i storbyene Stockholm, København, London og Berlin. I alle disse byene har hele strøk navn fra Norge; dette gjelder Husby i Stockholm, nabolag på Amager og Østerbro i København, en del av Southwark i London og området nord for Bornholmer Straße i Berlin. I Husbys nabostrøk, Akalla, er gatene for øvrig oppkalt etter finske byer og personer, mens området Kista har fått danske navn. Det norske preget i Husby er derfor del av en større nordisk sammenheng.

Når det gjelder Norden, finnes det også en annen type oppkallingsnavn, nemlig de som er etter vennskapsbyer og vennskapskommuner. Et eksempel på dette er Ålesundsgatan i Västerås i Sverige.Les mer...

Uke 32 / Veke 32

Det er 3000 trappetrinn opp det bratte skaret i Kamperhamrane.
Foto: Bjørn Dalen

Ferdselsvegen over Kamperhamrane er en av de eldste ferdselsvegene over fjellet mellom mellom øst- og vestnorge. Ruta går fra Sunndalen innerst i Oppstryn, østover over fjellet og gjennom Rauddalen til Skjåk i Gudbrandsdalen. Deler av ferden går over et bratt fjellparti som kalles Kamperhamrane med eldgamle, oppmurte steintrapper, derfra har ruta fått navnet sitt. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid. Kamperhamrane er en krevende tur å gå. Steintrappene over selve Kamperhamrane ble restaurert i 2013 av sherpaer fra Nepal, noe som gjør turen overkommelig for dagens turgåere. Ruta starter ved det nedlagte gårdsbruket i Sunndal, ca. 5 km å gå fra Folven i Hjelledalen. Fra Sunndal følger stien nordsiden av elva Sunndøla oppover dalen og passerer den imponerende Tverrelvsfossen. Snart ankommer man Sunndalssetra, i gamle dager siste mulighet for husly på denne siden av fjellet. Herfra begynner den bratte stigningen opp steintrappene i selve Kamperhamrane.Les mer...

Uke 33 / Veke 33

Snublestein til minne om Rebekka Goldenheim ved hennes siste hjem i Oslo, Observatoriegata 9.
Foto: Chris Nyborg (2017)
Rebekka Goldenheim (født 24. august 1883 i Kristiania, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var musikklærer i Kristiania/Oslo. Under andre verdenskrig ble hun som jøde deportert og drept i gasskammeret i Auschwitz.

Hun var datter av skraphandler Moritz Selig Goldenheim (1851–1910) og Sophie Goldenheim (1854–1908).

I folketellinga 1900 er hun oppført sammen med foreldrene og tre søsken i Norbygata 7. Den eldste av søskene, Helga Goldenheim (1878–1936) var født i Liverpool, mens Amalie (1880–1920) og Josef (f. 1887) var født i Kristiania. Begge foreldre har oppgitt Mariompol (Marianopol) i Russland som fødested, og vi kan ut fra barnas fødested og -år anta at de kom til Norge mellom 1878 og 1880.Les mer...

Uke 34 / Veke 34

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-34

Uke 35 / Veke 35

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-35

Uke 36 / Veke 36

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-36

Uke 37 / Veke 37

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-37

Uke 38 / Veke 38

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-38

Uke 39 / Veke 39

Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv.
Foto: Kristin Høidalen

Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.

Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta.Les mer...

Uke 40 / Veke 40

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-40

Uke 41 / Veke 41

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-41

Uke 42 / Veke 42

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-42

Uke 43 / Veke 43

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-43

Uke 44 / Veke 44

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-44

Uke 45 / Veke 45

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-45

Uke 46 / Veke 46

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-46

Uke 47 / Veke 47

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-47

Uke 48 / Veke 48

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-48

Uke 49 / Veke 49

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-49

Uke 50 / Veke 50

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-50

Uke 51 / Veke 51

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-51

Uke 52 / Veke 52

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-52

Uke 53 / Veke 53

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-53