lokalhistoriewiki.no:Ukas artikkel 2018

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:

{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''

Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.

For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.


Uke 1 / Veke 1

Den nye kommunen har navn etter det kjente landemerket Færder fyr.
Foto: Ole Gaasø (2008)

Færder kommune ble opprettet den 1. januar 2018 ved sammenslåing av tidligere Tjøme og Nøtterøy kommuner i Vestfold. De to kommunene hadde 20. januar 2016 felles kommunestyremøte der ønske om sammenslåing ble vedtatt, og 18. mars samme år ble sammenslåing formelt vedtatt av Kongen i statsråd. De to kommunene hadde til sammen 26 445 innbyggere per 1. januar 2015. Av disse bodde 21 483 i Nøtterøy og 4962 i Tjøme. Forut for de kommunale vedtakene var det holdt folkeavstemning i Tjøme. Denne ble gjennomført på valgdagen i 2015. 45 prosent stemte for sammenslåing med Nøtterøy, 18 prosent for sammenslåing med Nøtterøy og Tønsberg og 36 prosent stemte for å forbli en selvstendig kommune. Den 28. oktober 2015 inviterte Tjøme nabokommunen til forhandlinger, og 4. november 2015 takka et enstemmig formannskap i Nøtterøy ja til dette. Les mer...

Uke 2 / Veke 2

Gunnar Sønsteby 2008.
Foto: Arnephoto, Wikimedia Commons.
Gunnar Sønsteby, kjent som «Kjakan» og «No. 24» (født 11. januar 1918Rjukan, død 10. mai 2012 i Oslo), var en av de mest kjente motstandsmennene under andre verdenskrig. Han er den eneste nordmann som er dekorert med Krigskorset med tre sverd. Sønsteby var opprinnelig fra Rjukan. Foreldrene var Gustav Sønsteby (1885-1960) og Margit født Lien (1888-1964). De flyttet fra Notodden, der Gustav var anleggsarbeider, til Rjukan i 1912. Der ble Gustav ansatt ved Norsk Hydro som håndverker, arbeidsformann og skiftarbeider. Moren var fra Notodden og var utdannet syerske. Familien bodde i Gunnars oppvekst i en toroms leilighet i en av Hydros firemannsboliger. Gunnar hadde en søster.

I motsetning til hva som var vanlig andre steder i mellomkrigstida, var det på Rjukan bevisst lagt til rette for en brei sosial rekruttering til høyere utdanning. Også for arbeiderungdom med lyst og evner i den retning var det naturlig å velge middelskole og gymnas. Gunnar Sønsteby tok artium i 1937. Det dannet seg tidlig et sterkt antinazistisk miljø ikke minst blant skoleungdommen på Rjukan.Les mer...

Uke 3 / Veke 3

Den daværende Haslum stasjonBærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon.
Kolsåsbanen er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt.Les mer...

Uke 4 / Veke 4

Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362.
Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910)

Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.Les mer...

Uke 5 / Veke 5

Flyfoto av Sandvika 1933-36.

Industrialiseringen av Sandvika i Bærum kommune hadde sin første fase fra rundt 1870. Igangsetter for mange av bedriftene i og ved Sandvika var Caspar Donato Brambani, men også familiene Heitmann (med Victoria Linoleumsfabrikk) og Lyche (med Hamang Papirfabrikk) var meget sentrale. Industrialiseringen var med på å legge grunnlaget for at Sandvika på 2000-tallet fikk bystatus.

Sandvika hadde alltid hatt båtanløp, og fra 1872 også jernbanestasjon. Herfra gikk sidespor til flere av fabrikkene nevnt under. Fabrikkene står her i den rekkefølgen de lå på vei oppover Sandvikselva; det bemerkes at man ikke ville funnet alle i drift på et og samme tidspunkt.Les mer...

Uke 6 / Veke 6

Flyfoto med omtrentleg omriss av kyrkjetomta.

St. Peter kyrkje var ei kyrkje på garden Opsvik (tidl. Oksvik) på Stranda i Møre og Romsdal. Kyrkja blei truleg bygd alt på 1000-talet og nemnd som soknekyrkje på 1400-talet. Kyrkja eller kyrkjestaden var i bruk seinast i 1570-åra. Kyrkja og soknet var nedlagt i 1589 då den ikkje er nemnd i kyrkjerevisjonen dette året, men både på 1700 og 1800-talet var det framleis synlege restar etter kyrkja. I 1876 målte Peder Fylling opp kyrkjetufta til 8x10 meter, og ein steinkross hadde stått vest for kyrkja nokre år tidlegare. Delar av tufta etter kyrkja og deler av fundamentet for kyrkjegardsmuren er framleis synleg som såkalla crop-marks, dvs. variasjonar i vegetasjonen. Les mer...

Uke 7 / Veke 7

Eldre gravminner ved Flesberg stavkirke, Numedal.
Foto: Stig Rune Pedersen (2011)

Et gravminne er en minnegjenstand i stein, metall eller tre som settes opp ved en grav. På den er det skrevet avdødes navn, fødsels- og dødsår, gjerne også full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk omramming på gravminnet. Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner ofte som gravrøyser. I ættesamfunnet var det vanlig at ætten tok seg av sine døde og gravla dem i egen jord.

Da kristendommen kom, ble det påbudt at døde skulle begraves i viet jord, dette ble et markant brudd med tidligere gravferdstradisjon. Det ble opprettet gravsted og anlagt kirkegårder rundt kirkene. Men først i middelalderen ble det vanligere med gravminner på gravene. I kristen gravferdsskikk skulle det være likhet for alle, men særlig den rike adelen fikk fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet. Opp gjennom tiden har det vært slik at enkelte steder på kirkegården var bedre ansett enn andre.Les mer...

Uke 8 / Veke 8

Marianne og Ola K. Brøste.
Foto: Ukjent

Ola K. Brøste (født 5. desember 1875 i Nedre Kleiva i Romsdalen, død 10. desember 1970Verma) var gardbrukar på fjellgarden Ner-Brøste øvst i Romsdalen. Foreldra var Ingeborg Pedersdtr. (1843-1935) frå Nest-TandeLesja og Knut Olsson Kleven (1840-1910) som var født på Ner-Brøste. Da Ola overtok Ner-Brøste, var ikkje jordvegen dyrka opp i nemnande grad. Han, og etter kvart sønene, rydda og dyrka minst 100 dekar. For det fekk han i 1929 diplom og ein sølvkopp. Buskapen var frå starten ein hest og 4-5 kyr. I 1939 var det tre hestar, 27 storfe og ein del sau. I 1938 var kornavlinga på 5000 kg godt bygg. Som nemnt under garden, var skogen viktig. Da Ola bygde om saga til sirkelsag i 1917 var kraftverket ved Stavem under bygging, og da måtte det rivast eit sagbruk som han kunne kjøpe delar frå. Deretter kjøpte Ola mykje tømmer også på Lesja-sida av fylkesgrensa. Særleg i 1933-34 hogde og skar dei mykje tømmer, mellom anna til den nye stugubygninga som Erika og Knut bygde på garden. For oppgjør for fallrettane i Ulvåa bygde han om saga i 1934.

Ola var aktiv på saga så lenge den var i bruk. Siste gongen det er nemnt var i 1959. Da var han 84 år.Les mer...

Uke 9 / Veke 9

Jørgine Paulsdotter Fossen (1861–1940) med åtte av dei tretten ungane. Ho vart enke eit år etter at minstejenta kom til verda. Bak frå venstre: Hjalmar (f. 1903), Gunvor Marie (f. 1885), Josefine Severine (f. 1889), Mathilde (f. 1890) og Johannes (f. 1896). Foran frå venstre Charlotte Johanne (f. 1898), Jørgine med Ingeborg (f. 1905) på fanget og Kristine (f. 1900).
Foto: Ukjend (1907/1908)
Jørgine Paulsdotter Fossen (fødd 1. februar 1861 i Sør-Aurdal, død 16. mars 1940 i Nes i Hallingdal) var ei småbrukardotter frå Valdres som levde det meste av sitt liv som møllar- og husmannskone og enke i Nesbyen i Hallingdal. Ho hadde eit liv prega av slit og ulukker, men trass all motgang klarte ho å oppdra tretten ungar og å gje dei eit godt grunnlag i livet. Far hennar, Paul Andersson Bakken, var òg ein slitar, og det er sagt om Jørgine av dei som kjende ho, at ho var like sta, seig og sterk som han.Les mer...

Uke 10 / Veke 10

Kart over Gamlebyen, tegnet av Finn Bjørklid.

Gamlebyen er den eldste delen av Fredrikstad by. Den ble grunnlagt 12. september 1567 på østsiden av Glomma, hvor elva deler seg i to løp. Kong Frederik II signerte byfundasjonsbrevet, og Fredrikstad ble den første norske by som ble grunnlagt etter middelalderen og den første som kongen tillot at ble oppkalt etter kongen selv. Gamlebyen i Fredrikstad med sin unike bybebyggelse innenfor de velbevarte festningsverkene fra 1660-tallet gjør den til Nord-Europas best bevarte festningsby.Les mer...

Uke 11 / Veke 11

Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1964)

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere.Les mer...

Uke 12 / Veke 12

Oddvar Aas fotografert i Stockholm i 1946.
Foto: Dagens Nyheter
Oddvar Aas (født 1910 i Hokksund i Øvre Eiker, død 1989) var journalist, pressemann og diplomat. Han var journalist i Fremtiden og Arbeiderbladet før han ble ansatt i Utenriksdepartementet, der han arbeidet til han gikk av med pensjon i 1978. Oddvar Aas var sønn av lærer Hans Christian Aas (1867-1929) og lærerinne Oleanna Klara Evensdatter Laeskogen (1864-1940). De var i slekt og kom fra Toten. Aas vokste opp på småbruket Kantum ved Hokksund. Hans søster var billedkunstneren Hjørdis Aas Adler.

I ungdomsårene skrev Aas revytekster til noen av de første Eiker-revyene sammen med svogeren Rolf Adler og den senere teatermannen Alfred Solaas, som i sin ungdom bodde hos familien Aas på Kantum. I disse revyene opptrådte både Aas og Solaas.Les mer...

Uke 13 / Veke 13

Seks veteraner fikk Klostermedaljen 2. mars 1952. (Klikk på bildet for å få fram navna til alle på bildet.)

Malm Avholdslag i daværende Beitstad kommune i Trøndelag ble stiftet i 1886. Dette skjedde ved at Beitstadens Totalafholdsforening, som seinere ble til Beitstad Avholdslag, ble delt, slik at den opprinnelige foreningen ble til henholdsvis Solberg Totalafholdsforening og Malmo Totalafholdsforening. Malmo-laget fikk en pangstart med 78 innskrevne medlemmer som om litt økte til i overkant av 100 mer og mindre aktive – barn inkludert, og før århundreskiftet var de blitt mer enn 200 i alt. Laget debatterte, skolerte seg og konkurrerte. Konkurransen om medlemsmassen gjorde at laget fikk størst konsentrasjon på Vadaneset etter hvert som losjene fra IOGT fikk større grobunn. Sangkor, barne- og ungdomslag, utflukter til Fjellet og mer eksotiske steder var ikke nok til å rekruttere utenfor kretsen rundt Vaggen, Våde og Vadaneset. Men i 1986 kunne folket på Vadaneset markere foreningens 100 år med sammenhengende drift for «Alles Vel».Les mer...

Uke 14 / Veke 14

Nelaug stasjon var krysningspunktet mellom Sørlandsbanen og Treungenbanen.
Foto: OpenStreetMap
Treungenbanen var betegnelsen på jernbanen fra Arendal i Aust-Agder til Treungen i Nissedal kommune i Telemark. Den nedre delen av banen er fremdeles i drift under navnet Arendalsbanen fra NelaugSørlandsbanen til Arendal. Sidebanen fra Nelaug til Treungen ble nedlagt i 1967. Fram til 1913 ble Treungenbanen omtalt som Åmlibanen. Treungenbanen hadde sidelinje fra Rise til Grimstad. Denne strekningen ble bygd som en privatbane, men ble i 1912 overtatt av NSB og drevet under navnet Grimstadbanen. En forlengelse fra Treungen til Fyresdal ble også lenge diskutert, men kom aldri til realisering.

Både Treungenbanen og Grimstadbanen ble bygd for smalsporet drift, men deler av banelegemet var ferdig profilert for normalspor.Les mer...

Uke 15 / Veke 15

Nordlandsfembøringen Grytir på veg til KYSTENs landstemne i Bodø i 2006.
Foto: Arne-Terje Sæther

Nordlandsbåt er fellesnamnet for dei tradisjonelle opne ro- og seglbåtane i Nord-Norge — frå Ytter-Namdalen og nordover til grensa mot Russland. Nordlandsbåten er, som dei fleste andre tradisjonelle båtane langs kysten, spissgatta. Han er langkjøla, meir eller mindre rakstemnt og relativt rettborda og viser lite geografisk variasjon. Historisk sett er krumstemningen den eldste typen. Han har krumma stemnar, hogde bord, karakteristiske kne som går opp i ein boge eller spiss over kjølen, skjeggkeipar og råsegl. Overgangen til saga bord kring slutten av 1700-talet førte med seg endring i forma som via nokre tildels farlige overgangstypar endte opp i den moderne nordlandsbåten med råsegl kring 1850-åra; og denne vart så lett omforma ved innføringa av sneiseglet kring slutten av 1800-talet. Innpå 1900-talet vart ein del nordlandsbåtar oppborda og utstyrt med motor, sjå for eksempel motoråttring. I dag er motoråttringen gått ut av bruk, men det blir bygd både krumstemningar, rettstemna råseglbåtar og rettstemna sneiseglsbåtar. Nordlandsbåten blir bygd i fleire størrelsar — frå toroms kjekser og opp til fembøringar som kan ha opptil seks årepar og enda fleire rom. Den største registrerte fembøringen var på 53 fot. Bindalsbåtane og ranværingsbåtane blir tradisjonelt bygd i gran, mens saltværingsbåtane tradisjonelt blir bygd i furu. Les mer...

Uke 16 / Veke 16

Hovden i 1950-åra. Bilete frå samlinga etter Knut T. Hovden. Setesdalsmuseet.

Hovden er gardsnummer 2 i Bykle kommune i Setesdal. Kjem ein køyrande frå Edland og over mot Bykle, er det å koma til Hovden mest som å koma til ein by midt i ville heia. Iallfall er dette bygdesenteret med alle sine hus, hytter, overnattingsanlegg, forretningar og serveringsstader det næraste ein kjem ein tettstad i Bykle.

Gardsbruka på Hovden ligg innunder Hovdenuten, vestanfor bygdesenteret. Det som nå vert kalla Hovden sentrum vaks fram i tida etter krigen, til å byrje med under namnet Hovdebru, fyrst seint, sidan snøggare. Men dette er sjølvsagt resultatet av ei lang utvikling, og her skal me freiste å kartleggje nokre av hovuddraga i denne utviklinga. Rimelegvis tok ho til med ein gard, og den eldste verestaden her er det bruket som nå heiter Der nede.

Fram til ein gong på 1780-talet var det berre eitt bruk på Hovden, men då vart garden dela midt i to, det vart Der Sø og Der nor, som låg jorde i jorde. Kring 50 års tid seinare, omlag 1840, vart Der sø kløyvd i to, og det eine av dei nye bruka fekk tunet sitt oppi bakkane ovanfor Der nor. Det nye bruket vart kalla Der uppe, og etter dette skifte Der nor namn til Der nede. Sidan, på 1870-talet, vart Der Uppe plass under Der nede og Der sø, og skifte då namn til Hovdeplassen. På denne tid vart husa i Der uppe flutte frå det gamle tunet og til der Plassen har tunet sitt idag.Les mer...

Uke 17 / Veke 17

Fyrverkeriet bibliotek på Raufoss.
Foto: biblioteket

Fyrverkeriet bibliotek, Vestre Toten er folkebiblioteket i Vestre Toten kommune. Biblioteket ligger i tettstedet Raufoss, i kulturbygget ved siden av Vestre Toten rådhus (Kirkevegen 8). I 2015 ble navnet endret fra Vestre Toten folkebibliotek til Fyrverkeriet bibliotek, Vestre Toten. Navnet er inspirert av fyrverkeriproduksjonen ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Tidligere var det også filialer på Bøverbru og Eina, men disse ble lagt ned i 2010. I en landsdekkende oversikt fra 1879-80 står det at «I Vestre Toten haves et Almue-Bibliothek paa 470 Bind, hvilket er samlet ved frivillige Bidrag.» Drivkraften bak almueboksamlingen var senere ordfører og stortingsmann Anton Røstøen. Utdannet fra Asker seminar arbeidet han som lærer i Vestre Toten fram til 1868. Deretter ble han handelsbestyrer med mer, med tilhold på garden Holte. I Hvem er hvem (1912) står det at han «stiftet folkebibliotek» i Vestre Toten.Les mer...

Uke 18 / Veke 18

Vestlandske Møbler i 1953.
Vestlandske Møbler vart skipa i 1929 under namnet AS Sykkylven kurvvarefabrikk. Initiativtakarar var Fridtjof Fredriksen og bror hans, Asbjørn Fredriksen snr. Skipingsmøtet, som vart halde på romet til Fridtjof Fredriksen i Lied-huset på Aure i oktober 1929, samla ti personar, som alle teikna seg for aksjar. Fridtjof var på denne tida kontormann hos Ole T. Lied, som dreiv konfeksjonsfabrikken Fønix. Det var også i fabrikklokala til Lied at korgvareproduksjonen kom i gang seinhausten 1929.

Møbelfabrikken i Sykkylven vart på 1960-talet særleg kjend for stolen Siesta, som òg førte til internasjonalt gjennombrot. I 1997 vart bedrifta seld til Ekornnes.Les mer...

Uke 19 / Veke 19

Peder Lobben fyller 80 år, 10. mai 1938. To år tidligere, i 1936, ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin virksomhet.
Foto: ukjent (Ski bibliotek)

Peder Lobben (født 10. mai 1858 i Modum, død 19. oktober 1954) var en anerkjent ingeniør og lærebokforfatter. I flere perioder bodde han i USA, men i 1914 flyttet han tilbake til Norge, der han kjøpte eiendommen Vestheim i daværende Kråkstad kommune. Vel hjemme igjen satte han i gang arbeidet med å etablere en brevskole etter forbilde av The International Correspondance School der han selv hadde tatt sin tekniske utdannelse. Peder Lobbens Tekniske Korrespondance-Skole ble startet i Kristiania i 1916. Skolen kunne tilby kurs i matematikk, fysikk, kjemi og elektronikk. Mange, både i Norge og i andre land, benyttet seg av denne brevskolen. I 1938 hadde skolen hatt rundt 16.000 elever.Les mer...

Uke 20 / Veke 20

Lensmann Martin Olaus Larsen var foreningens første formann.
Foto: Agnes Nielsen

Varteig Indremisjon ble stiftet på Brunsby i Varteig 28. november 1880 da Varteig Bibelforening, Varteig Indremissionsforening og Tune og Varteig Traktatforening slo seg sammen. Foreningen meldte seg etter to år inn i Nedre Borgesyssels indremisjon, senere Vestre Østfold indremisjonskrets.

Initiativet til sammenslåingen ble tatt av styret i Indremissionsforeningen som inviterte de to andre foreningene til et møte på Belsby 18. juli 1880 for å diskutere det de anså være en mer hensiktsmessig løsning. Den da eksisterende Indremissionsforeningen skal ha blitt stiftet i 1860. Dersom det er korrekt, var Varteigs forening en av de eldste i Norge. Under møtet ble en komite på fem valgt som skulle utarbeide forslag til statutter for den nye foreningen, og protokollen forteller at «Valgte bleve Sogneprest Neumann, Anders Lindemark, Anders Sælid, Hartmann og Ludvig Belsby». Noen endringer i statutt-utkastet ble foretatt før den nye foreningen var en realitet.

Varteig Indremisjon ønsket ikke bare å ta seg av det åndelige, i nødsåret 1932 stod den bak en innsamling til trengende som resulterte i kr 319,-. Beløpet ble delt ut til 17 personer/familier. Antallet medlemmer har variert fra 65 de første 15 årene, til 102 (1921–ca 1935), medlemstallet på 140 som listen fra 1939 inneholder er det høyeste i foreningens historie. De følgende listene fra teller 134 navn (1948), 135 navn (1950), 114 i 1963, 133 i 1974 og 98 i 1989 medlemmer.

Foreningen skiftet i 2001 navn til Varteig Normisjon, og fusjonerte i 2006 med Ise Normisjon og Felleskap@Varteig til VI-Normisjon.Les mer...

Uke 21 / Veke 21

Tersetten «Freia»
Foto: Ukjent Fra Nidaros Avholdslag 50 år: 1894 24/2 1944.

Tersetten «Freia» ble etablert i Trondheim i 1894, samme året som moderorganisasjonen ble stiftet. Tersetten var egentlig en «avlegger» av Nidaros Avholdslags sangkor, som startet opp samtidig med at om lag 40 medlemmer i Trondhjems og omegns totalafholdsforening brøt ut og dannet det mer ny-orienterte Nidaros Avholdslag. Medlemmene i Tersetten «Freia» var alle medlemmer i Nidaros Avholdslags sangkor som igjen betinget at man måtte være medlem av Nidaros Avholdslag.

Tersetten hadde en besetning på to sopraner og to alter, som alle var med i de fem årene ensemblet besto. Dette var førstesopran Amalie Øwre, seinere gift Helseth, andresopran Georgine Sten, som seinere ble gift Haugsøen, og henholdsvis første- og andre alt; Ingeborg Christiansen, seinere gift Stene og Nicoline Fladaas, som seinere ble gift Brodahl. Fru Amy Øwre Helseth var korets solist gjennom mange år og senere dets æresmedlem. Tersetten var av Trondheims beste sangkrefter, og underholdt på lagets møter og fester.Les mer...

Uke 22 / Veke 22

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-22

Uke 23 / Veke 23

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-23

Uke 24 / Veke 24

Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Margit Viktoria Pryser (født Hansen 11. juni 1898, død 4. juni 1986) ble født inn i en arbeiderfamilie på Grønland i Kristiania. I 2006 ble hennes pikenavn valgt da man skulle sette navn på ei ny gate i området, Margit Hansens gate. Grunnen til at vi vet mer om henne enn det de vanlige kildene, som folketellinger og kirkebøker, kan fortelle er at hun i 1970-åra fortalte barnebarnet sitt om livet på østkanten. Dette barnebarnet er historikeren Tore Pryser, og fortellingene resulterte blant annet i artikkelen «Margit fra «Nr. 13» - Sosialhistorie fra en arbeiderbygård» (1984) og senere i et kapittel i boka Mobilitet og mentalitet (2004).

Hun blei født på Vålerenga. Foreldrene var Ludvig Hagen Hansen (f. 1877 i Skedsmo, død 1966 i Oslo) og Amalie Hansine Hansen (f. 1880 i Kristiania, død 1923 samme sted), og de bodde i Sveriges gate 15. Ved dåpen i Gamlebyen kirke (Vålerenga ble ikke eget sokn før året etter) den 17. juli 1898 fikk hun navnet Margit Viktoria. Familien flytta nokså kort tid senere til en av gråbeingårdene, Jens Bjelkes gate 39, og bodde der en tid, og så til Platous gate 30. I folketellinga 1900 finner vi henne sammen med foreldrene, broren Karl (f. 1896 på Hamar) og søstera Ragnhild (f. 1899 i Kristiania).Les mer...

Uke 25 / Veke 25

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-25

Uke 26 / Veke 26

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-26

Uke 27 / Veke 27

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-27

Uke 28 / Veke 28

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-28

Uke 29 / Veke 29

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-29

Uke 30 / Veke 30

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-30

Uke 31 / Veke 31

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-31

Uke 32 / Veke 32

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-32

Uke 33 / Veke 33

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-33

Uke 34 / Veke 34

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-34

Uke 35 / Veke 35

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-35

Uke 36 / Veke 36

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-36

Uke 37 / Veke 37

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-37

Uke 38 / Veke 38

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-38

Uke 39 / Veke 39

Utsikt over Reisadalen på tur fra Reisavannet i retning Saraelv.
Foto: Kristin Høidalen

Historisk vandrerute Reisadalen går mellom vegenden ved Saraelv i Reisadalen og Reisaelvas utløp ved Reisavannet/Ráisjávri i Nordreisa kommune. Største delen av ruta går gjennom Reisa nasjonalpark. Historisk vandrerute Reisadalen vil offisielt åpnes i september 2018. I flere tusen år har mennesker beveget seg gjennom landskapet i øvre Reisadalen, både til fots og på elva. Ferdsel og bruk av landskapet har etterlatt seg synlige og usynlige spor i landskapet i form av stedsnavn, kulturminner og historier. Disse sporene forteller om menneskers tilpasning til landskapet og omgivelsene, om kulturelt mangfold og om tidligere tiders vandringer.

Dette landskapet har vært en viktig ressurs for den fastboende kvenske, samiske og norske befolkningen, i tillegg til reindriftssamene. Samtidig har den øvre delen av Reisadalen vært et populært utfartsområde for turister og laksefiskere fra nært og fjernt i over 100 år. Det er disse ulike gruppene som danner kjernen i fortellingene langs den historiske vandreruta.Les mer...

Uke 40 / Veke 40

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-40

Uke 41 / Veke 41

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-41

Uke 42 / Veke 42

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-42

Uke 43 / Veke 43

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-43

Uke 44 / Veke 44

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-44

Uke 45 / Veke 45

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-45

Uke 46 / Veke 46

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-46

Uke 47 / Veke 47

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-47

Uke 48 / Veke 48

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-48

Uke 49 / Veke 49

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-49

Uke 50 / Veke 50

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-50

Uke 51 / Veke 51

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-51

Uke 52 / Veke 52

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-52

Uke 53 / Veke 53

lokalhistoriewiki.no:Hovedside/Ukas artikkel 2018-53